Hjemme hos: Yngve og Andrés
I leiligheten til Yngve og Andrés er det lilla tak, gule lister og blå vegger som gjelder.
«Helt øverst!», ropes det nedover trappene opp mot det som må være en av Tøyens mest fargerike leiligheter. Lyset som skinner igjennom det fargede glasset i trappeoppgangen er bare en liten smakebit på det vi har i vente.
Hjemmet til frisør og stylist Andrés og Yngve Valle-Kløvstad, sommelier på Feinschmecker og Vinmonopolet, er som et lite museum. Et museum de selv kaller Villa Vallekulla. I hver eneste krik og krok er det noe å se på. Enten det er en egen lenestol til bamsene deres, skapet fullt av duftlys, de gamle bildene som er arvet eller kjøpt brukt, eller de mange religiøse figurene.
– Er du religiøs?
– Nei, ikke egentlig, sier Andrés og smiler.
– Jeg bare synes de er veldig fine!
Paret flyttet inn i leiligheten på 106 kvadratmeter i august. Da var den helt hvit. Det er den ikke i dag. Bare ti dager etter overtagelse skulle leiligheten vi ser i dag stå klar. Blå vegger, lilla vegger, grønne vegger, knallgule lister, rosa stukkatur, røde dører – ja, listen fortsetter og fortsetter.
– Hvorfor røde dører?
– Hvorfor ikke?
Ja, hvorfor ikke. Hvorfor ikke male «inngangen» til spisestuen i gult, for så å male taket lilla og veggene blå? Et drømmeprosjekt for Andrés som er glad i farger, men også for venninnen hans Dagny Thurmann-Moe, som er fargeekspert hos Koi Fargestudio.
– Vi har gjort dette sammen. Jeg fant bilder på Pinterest og sendte til henne. Jeg er ikke redd for farger.
På ti dager var den hvite leiligheten forvandlet om til et fargerikt og iøynefallende hjem. Leiligheten er åpen, lys og med god høyde under taket. Lyset skinner inn på de mange kunstverkene som henger i spisestuen. På veggen finner vi blant annet et stort verk av Nicolay Aamodt.
– Det skulle jeg ha. Jeg visste at jeg skulle bruke de pengene på å kjøpe meg noe ordentlig.
– Hva gjorde at du bestemte deg for nettopp det?
– Det var svært, sier Andrés og ler.
– Nei, da, det var fargene.
Det finnes flere rosa elementer i leiligheten. I stuen står det en stor og deilig sofa ved navn «Mr. Big» fra Bolia.
– Det er den jeg er mest fornøyd med. Den er komfortabel og stor. Begge kan ligge der uten å krangle og at det er bein i veien. Yngve synes ikke den var så fin, men da den kom ombestemte han seg.
Det er også i den de tilbringer mye av tiden sammen. Ser på favorittserien eller diskuterer om TV-en «The Frame» skal henge på veggen eller stå på stativet det gjør nå.
– Han nekter å ha den på veggen, men jeg prøver å fortelle ham at man kjøper ikke «The Frame» for at den skal stå på tre bein. Men vi må ha noen kompromisser. Akkurat den skal han få, for jeg har resten. Men jeg tror hvis han skal bort en lengre periode, så havner den på veggen.
Fra stuen åpnes to røde dører inn mot soverommet. Her blir vi introdusert for nye farger – og enda flere bilder.
– Her er det mye gammel moro, sier han og ler.
Noen av bildene er arvet, andre er kjøpt brukt. Andrés peker på bildene mens han forklarer.
– Det hang over sengen til farmor, det fikk oldefar i 60-årsgave, og det kjøpte jeg mens jeg var i Brasil. Jeg kjedet meg og hadde ikke brukt noe penger. Jeg måtte gå 20 minutter for å få Internett-forbindelse, for det var ikke dekningen der jeg bodde.
– Og hva med det der?, spør vi og peker mot det avlange bildet som henger over døren inn til klesskapet.
– Det er Hammerfest. Farmor var derfra. Jeg har aldri vært der, da, sier en lattermild Andrés.
Paret ønsket å skape en mørk hule på soverommet. Men i taket henger det en søt lampe med små, fargerike fugler i.
– Den kjøpte jeg første dagen den kom i butikk hos Eske Interiør. De pakket den opp da jeg kom inn i butikken. Jeg var vel kanskje den første i Norge som kjøpte den. Det er nå 12 år siden.
Og i dette rommet, som i resten av leiligheten, står lukt i fokus. På kommoden står det et hav av deilige parfymer.
– Jeg ELSKER lukt. Jeg har et duftlysskap også, forteller Andrés.
Men før duftlysskapet åpnes opp, må vi en liten tur innom parets walk in-garderobe. Vel, mesteparten av det tilhører nok Andrés.
– Jeg er veldig glad i klær. Og jeg shopper mye, sier han lavt før han turer mot en pose som står i hjørnet. Den er full av lintøy.
– Skal i bryllup neste uke, skjønner du. Og så måtte jeg gjemme det – det kommer inn ting her hele tiden.
– Har dere noen DIY-prosjekter her, da?
– Ja, og det skal jeg aldri gjøre igjen. Det var de skapene i walk in-garderoben. For å si det sånn, det flasser bare du tar på det, sier Andrés og peker mot de blåmalte Ikea-skapene.
– Og det dekker heller ikke! Jeg var så sint, men blått skulle det være! Det var den «do it yourself»-greia vi dreit oss ut på. Men den blåfargen har alltid vært med meg. Da jeg var liten malte jeg hele soverommet blått en helg mor var borte. Jeg har bare ikke helt landet hvor jeg skal ha blåfargen.
– Ingen planer om et nytt prosjekt?
– Eh, nei.
Men det er ikke bare i walk in-garderoben det befinner seg klær og tilbehør. I den røde gangen deres står det plassbygde hyller som er fylt opp med sko. Ved siden av står det også noen hyller fra Montana som han kjøpte på Finn. Der står det flere ting Andrés har handlet på sine mange reiser.
– Er det noe her du aldri kommer til å kvitte deg med?
– Alt. Jeg er en hoarder.
– Tingene mine har vært med meg i mange år.
Går du ned gangen og inn til høyre åpenbarer det ikke bare seg et nytt rom, men også en ny farge. Kjøkkenet, som var lyst da de flyttet inn, er blitt malt gult. Også vegger og fliser kommer i ulike nyanser av gult. Flisene er av typen krakelert flis, noe som vil si at de «sprekker» opp litt når du setter dem opp og får vann på dem.
– Han som satte dem opp trodde han ødela dem. «What’s happening?», spurte han fortvilet. «It’s the way it should be», sa jeg.
Dørene på kjøkkenet åpner ut mot en romslig balkong. Et stillas utenfor gjør det trøblete å sette ut møbler og innrede der nå, men det står allerede klart utemøbler i soverommet deres.
– Det er en slags daybed og noen stoler. Men jeg tror jeg skal male dem, men det vet ikke Yngve, sier Andrés og ler.
– Hvordan vil du beskrive stilen din?
– Den er nok eklektisk. I hodet mitt er jeg egentlig minimalist, men jeg er jo ikke det. Jeg er ganske lei grå og beige toner. Farger på tilværelsen er det beste.
På vei mot duftlysskapet stopper vi blant annet ved pianoet.
– Hvem spiller?
– Det er Yngve.
– Er det sånn at du våkner opp til toner fra pianoet om morgenen?
– Å, nei. Han får værsågod ha på seg hodetelefoner.
– Hvem er dette? spør vi og peker mot stolen som står like ved.
– Det er bamsene! Pepe, som jeg fikk da mor og far hentet meg i Colombia i 1984. Den har vært med meg hele livet. Og så er det bikkja og Edelweiss. Edelweiss kjøpte farmor etter en busstur i Østerrike. Og så er det den lille der, og isbjørnen fra Svalbard. De er med hele tiden. De passer kanskje ikke inn, men det er jo bare søtt.
– Hva er reaksjonen til folk når de kommer inn her?
– Oi, her var det fargerikt.
– Men er det noe du vil forandre på?
– Egentlig ikke. Det kommer inn noen nye detaljer hele tiden. Flytter på bilder og sånn. Dagny ville egentlig ha tapet her, men det sa jeg nei til. Det hadde blitt litt mye, sier Andrés og peker mot veggen med kunst på.
Der henger både Pushwagner, bilde av bestevenninnen Hege Golf og kunst som er arvet. Like ved står også duftlysskapet vi har hørt så mye om.
Bare på gulvet står det to gigantiske Voluspa-lys, men inne i skapet er det nok duftlys til både Andrés og Yngve, og til å gi bort i gave.
– Galliano-lyset til Diptyque er favoritten. Den har jeg alltid.
Når lyset brenner bort, bruker han de fine glassene til å oppbevare alt fra Q-tips til å sette blomster i.
– Duftlys er alltid en innertier å ha med seg. Den beste gaven.
– Skulle du gitt bort et duftlys nå, hvilket hadde det blitt?
– Hmm, kanskje fra Lola James Harper? De er pene å se på også.
– Hvis du måtte velge kun én ting i rommet å ta med deg videre, hva hadde det blitt?
– Kisten. Farmor ble evakuert under krigen i Hammerfest. Da var kisten med, men alt havnet på sjøen. Men hun fikk overtalt noen tyskere til å dykke ned og hente den.
– Er det sant?
– Ja, ja. De fikk fisket den opp igjen, og nå står den her. Da hun døde lå det til og med et brev hvor det sto at jeg skulle få kisten.
– Hva er viktig å ha i et hjem?
– Det er fint at det reflekterer hvem som bor der, og at man lager en stemning. Det er ingen menneskerett at alle skal være opptatt av interiør. Man må bare trives! For meg er det viktig at det er en varme. Og en lukt. Det har mye å si for meg.