Det smiles så smått på catwalken igjen. Og flere motehus tillater nå smil i sine kampanjer. Noen mer forsiktige enn andre. Mens Eva Herzigova og Shalom Harlow storskratter for H&M, smiler Madonna riktignok bare svakt for Louis Vuitton og Katrin Thormann for Mulberry likseså. Men det er smil.
Anna Sui, Sonia Rykiel, Michael Kors og Lacoste var ikke redd for å ta i da de sendte smilende glade modeller inn på catwalken for å vise sommerens moter i fjor høst. Og under visningene for høsten 2009 fulgte noen av designere opp. Karmen Kass for Versace var riktig så blid, og Marc Jacobs for Louis Vuitton og Giorgio Armani hadde åpenbart bedt flere av sine modeller spandere et smil eller to.
I flere av vårens blader er det gladstemning både i annonser og i beauty- og -fashion editorials, og britiske Marie Claires aprilnummer er rett og slett et eneste stort happy-hyllest.
Jeg har aldri helt skjønt det der med at modellene må være så alvorlige. At de er kleshengere som skal vise klærne på best mulig måte, og at de ikke skal ta fokus bort fra klærne, det forstår jeg. Men at det ikke lar seg kombinere med et lite smil, i alle fall av og til, nei det har ingen klart å forklare meg ennå.
Mange designere skriver plakater backstage med motivasjonsord som "strong", "powerful", "arrogant" og sexy". Ofte ser dessverre modellene mer ut som energiløse og undernærte 17-åringer enn spesielt sexy. Og sure att påtil. Nei, takke seg til litt smil. Som Anna Suis leende jenter. Dem kommer vi nok også til å se mer til nå som 90-tallets supermodeller og et friskere skjønnhetsideal visstnok er tilbake.