Brudespalten med Jeanett Bakke: - Gikk for den første og eneste brudekjolen jeg har prøvd

UTEBRYLLUP: Det var aldri noen tvil om at Jeanett Bakke og Christopher Aasebø skulle ha middagen ute, ettersom de begge elsker sommeren. Foto: Daniele Vertelli / Beatrice Moricci

Det tok sin tid å tilpasse Jeanett Bakkes drømmebrudekjole fra Jenny Packham - men så ble det også den beste festen hun har vært på noensinne.

Martine Lunder Brenne

Publisert:

Oppdatert 6. oktober 2017

De tre neste ukene vil MinMote publisere en artikkelserie med tre norske bruder som forteller om sitt drømmebryllup i sommer - og som gir sine beste tips til vordende bruder. Først ut er eier av de danske Day-butikkene i Oslo, Jeanett Bakke.

Hun og ektemannen Christopher Aasebø giftet seg på vingården Castello di Meleto i Toscana i Italia - et land paret lenge har hatt en forkjærlighet for.

- Chris elsker vin og italiensk mat, mens jeg var mer opptatt av de italienske værgudene - pluss at jeg elsker å reise. Familiene våre er fra Bodø og Ålesund, så reise måtte de gjort uansett.

Jeanett sa «ja» i en kjole fra Jenny Packham, tilpasset av norske Tina Steffenakk Hermansen, designersko og smykker fra danske Efva Attling. Paret hadde 74 gjester, som først var med på en innendørs kirkevielse, for så å feire videre ute.

- Allerede da Chris fridde 15. Februar 2014 på Boracay, kom vi fram til at Italia var der vi ønsket å si ja til hverandre. Selve planleggingen begynte vi knapt et år i forveien. Vi ble tipset om bryllupsplanleggere der nede, og før bryllupet ble det tre turer ned for å møte dem.

For mange startet festlighetene fredagen før vielsen, med en stor pizza- og pastamiddag for alle som ville, og også søndagen etter var gjestene samlet til middag. På selve bryllupsdagen holdt både brudeparet og gjestende det gående til morgenkvisten, med DJ Marianne Theodorsen som musikksjef.

- Selv elsker jeg å stå i bro etter midnatt, så god musikk var helt essensielt. Til og med bestemoren min rocket til klokken fire om natten!

Jeg var på en shoppingtur i Paris forloveren min et år før bryllupet. Da den nest siste dagen hadde kommet og vi hadde trålt de fleste shoppinggatene i Paris, kom vi til enden av Saint Honoré. Det var en time igjen før alle butikkene stengte, og med en hibiscusdrikk i den ene hånden og den andre full av poser, gikk vi rett på en brudesalong. Her måtte vi inn. Vi banket på, og selv om man egentlig måtte ha time, fikk jeg lov å prøve et par kjoler! Jeg hoppet inn i den første kjolen. En kjole jeg i utgangspunktet aldri hadde trodd jeg skulle plukke fram, men ryggen var dyp og skjæringen rundt midjen var helt spesiell. Den satt som et skudd. Forloveren sa «yes to the dress» og spontan og selvsikker som jeg var dro jeg kortet på den første og eneste brudekjolen jeg har prøvd. Det var en Jenny Packham kjole fra en tidligere kolleksjon og jeg følte jeg gjorde et slags vintagekupp.

En stund senere, tilbake i Norge, viste det seg likevel at størrelsen var litt feil, og den føltes ikke like riktig lenger. Jeg dro derfor til designeren Tina som jeg har kjent en stund. Sammen sydde vi om store deler av kjolen, men beholdt formen og underdelen.

Jeg var veldig usikker på om jeg skulle ha slør, men når alt kom til alt er nok sløret noe av det jeg er mest fornøyd med!

Dersom man klarer å finne eller skape det sløret som fremhever kjolen og som skaper en wow-følelse så er et slør i mine øyne veldig vakkert. Jeg fant et stoff jeg som jeg sytes var helt magisk og som jeg aldri hadde sett maken til. For meg var det viktig å få lagde noe helt eget som representerte meg. Sløret mitt utgjorde til slutt nesten halve antrekket.

- Jeg har alltid beundret Jimmy Choo sine brudesko, og jeg valgte et par som satt godt på foten og som jeg helt garantert kommer til å bruke igjen.

Ettersom jeg elsker å danse, var det aldri noen tvil om at jeg etter brudevalsen skulle skifte til noe som var enklere å danse hele natten i. Kjolen jeg fant hadde alt jeg elsket; den var kort, hadde stener, åpen rygg og blonder. Jeg hadde kjøpt meg noen lave Aqazzura-ballerinas i gull, og jammen holdt jeg ut i timesvis!

På tross av at stylisten min ikke snakket et ord engelsk så fikk vi en veldig fin tone, og jeg brukte bilder av kjolen og inspirasjonsbilder jeg hadde funnet på forhånd. For meg var det viktig å være naturlig!

Vielsen hadde vi i en intim og gammel steinkirke og der ga vi blomsterdekoratørene frie tøyler innenfor visse rammer. Borddekkingen planla vi sammen med familien som gjorde catering. Vi opplevde at dersom man hadde et åpent sinn når man snakket med leverandørene resulterte det neste alltid i et bedre resultat enn om vi skulle tvunget igjennom en idé vi hadde på forhånd.

De italienske kokkene lagde all maten der, den ble servert varm og med en gang den om ut av ovnen – det var helt nydelig. Vi hadde zucccini- og gresskarrisotto og ravioli med tomater og pinjekjerner til forrett,andebryst til hovedrett og pærer i carmignano-vin med mascarponekrem til dessert.

Kaken var en svært enkel italiensk kake, Torta della nonna, som vi elsket fremfor en stor og pompøs kremkake. Cateringselskapet hadde nok aldri laget denne som en bryllupskake tidligere, men vi elsket smaken og la heller litt ekstra i å overraske gjestene med en ekte italiensk isvogn, som serverte natten lang.

Jeg tror det er lett å føle på at man skal tilfredsstille alle gjestene samtidig som man har en perfekt dag selv. Men alle disse menneskene er der for deg, og det viktigste at man planlegger det slik man vil ha det selv.

Rent praktisk ville jeg aldri vært foruten fotoboksen vi leide, jeg har aldri ledd så mye som da jeg fikk disse bildene. Men mest av alt er jeg uendelig glad for at vi helt på tampen hyret inn videograf. Dagen går så vanvittig fort og man vil så gjerne ha med seg alt, men det klarer man ikke. Filmen har du for alltid. Også helt til slutt – dra rett på bryllupsreise, hverdagen slår deg fort i trynet!