Pia Tjelta (45) synes det er vanskelig å si nei, og stå i den avgjørelsen. Det var derfor hun sa ja til dette intervjuet.
«Det blir litt kok, men det kan vi få til. (Orker ikke å pynte meg, hehe) Har litt ungelogistikk uansett hvilken dag», svarer trebarnsmoren på SMS på spørsmål om intervju.
30 minutter senere sitter vi overfor hverandre på Damplassen i Ullevål Hageby i Oslo.
Iført lyseblå skjorte med smale striper, jeans og oversized blazer setter hun opp håret i en strikk , setter seg ned og tar en slurk av kaffen.
Tjelta har nettopp rukket å lande etter tre intense uker i London hvor hun, Jon Øigarden og Thorbjørn Harr spilte «Dødsdansen» av August Strindberg.
Oppsetningen mottok strålende kritikker, og ble nominert til «The Off West End Theatre Awards 2023».
Og også her hjemme kan det tilsynelatende se ut som at alt som Tjelta tar i, blir til gull: På fredag vant hun prisen i kategorien Beste Skuespiller under Gullruten. I fjor gikk hun av med seieren for beste birolle, og fikk prisen frastjålet på festen.
Viaplay-serien «Made in Oslo» med Tjelta i hovedrollen var også nominert til Beste dramaserie - og til sammen intet mindre enn åtte kategorier under Gullruten og Gullrutens Fagpris.
Men over til London, hvor de ifølge Tjelta jobber mye hardere enn her hjemme.
– Egentlig ville de at vi skulle spille åtte forestillinger i uken, men det ble for mye for oss. Vi klarte bare seks, sier hun og ler.
– Åtte hadde jeg ikke klart.
– Hvorfor ikke?
– Teater er helt magisk, men skikkelig hardt å spille. Det er en slags fysisk påkjenning.
Hun fortsetter:
– Noen ganger kan det føles tungt å ta seg i nakkeskinnet og gå på jobb når barna har spist middag, og roen egentlig skulle ha senket seg i heimen. Men jeg elsker jo teater!
Hun tar en pause.
– Jeg jobber konstant med å finne en balanse på akkurat det der.
Hun forteller om en psykiater som en gang fortalte noe hun gjerne skulle visst tidligere i karrieren.
– Han sa at hjernen vår ikke klarer å skille mellom voldsomme situasjoner som skjer på en teaterscene og i det ekte livet. Kroppen skiller ut like mange stresshormoner uansett. Og det skulle jeg ønske at jeg hadde lært før.
– Hadde det vært annerledes da?
– Ja, for jeg jobber meg ofte opp til et punkt hvor jeg ikke har mer igjen. Og da må jeg bruke mye tid på å hente meg inn igjen.
– Er du redd for å feile noen gang?
Hun har en pause, tar av seg Saint Laurent-solbrillene.
– Jeg er jo redd for at vi ikke skal få det til sammen. Det er det kollektive viet, det at vi er sammen og tåler hverandre gjennom alt i en produksjon som gjør det så innmari verdt det. Folkene altså, sier hun og fortsetter:
– Men vi er avhengige av kontakt, og hvis noe er avstengt i den kontakten, da blir jeg redd.
– Det gjelder kanskje i livet generelt og?
– Ja. Det er det eneste jeg er opptatt av egentlig. Å være i ekte og reell kontakt med andre mennesker i livet. Det er som driver meg i arbeidet mitt og, sier hun og snur på det:
– Men jeg er egentlig ikke redd for å ikke få det til. For hva betyr det «å få det til» egentlig?
– Har du lagt Nomi-bråket bak deg?
– Ja, hundre prosent, svarer hun kort og kontant.
Kunsten å si nei
Det er en slags drakamp i Tjeltas indre liv. Det føles så mye lettere å si «ja, det fikser jeg». Men hun vet at det er viktig å si nei.
Så når Tjelta lader er hun som oftest hjemme.
– Jeg finner også roen når jeg bader i sjøen.
– Isbading?
– Jeg drømmer om å være en helårsbader med skinnlue på. Jeg vil være henne liksom, men jeg er litt pysete. Så jeg bader i sjøen ut september. Jeg blir så klar i hodet av det.
Men avkobling og ro handler mest om å si nei, konstaterer Tjelta, igjen.
– Jeg er så dårlig til det. Det er derfor vi sitter her nå, sier hun og smiler med hele ansiktet bak de store solbrillene.
– Og fordi Oddgeir (Thune, journ.anm.) sluttet tidligere på jobb og kunne hente ungene. Men jeg er for dårlig til å si nei.
– Er dette noe du jobber mye med?
– Ja, jeg øver meg. Og så handler det om å stå i nei-et med lav puls, uten dårlig samvittighet. Jeg tenker alltid at jeg kunne jo bare sagt ja, hjulpet til, fikset og jekket det til så alt ordner seg og alle blir fornøyde. Det er lettere.
– Hver kjole har en fortelling
Innspillingen av sesong tre av «Lykkeland» er rett rundt hjørnet, og til høsten skal hun spille Nora i Ibsens «Et Dukkehjem» på Christiania Teater.
Parallelt jobber hun kontinuerlig med å designe nye kolleksjoner for klesmerket sitt.
– Hvordan får du til alt?
– Jeg elsker å være på prøve på teateret og skape noe sammen med andre. Den prosessen er utrolig spennende, og det drivet har jeg hele veien. Og det gjelder design og. Det er på en måte like prosesser.
Hun erkjenner at det er grenser for hvor mange ideer en person klarer å ha i hodet samtidig. Hennes kommende kolleksjon er sterkt inspirert av teater- og kunstscenen.
– Alt jeg jobber med er veldig nært beslektet. Det er historiefortelling – på scenen og med klesmerket. Hver kjole har en liten fortelling i seg som jeg har diktet.
Ny kolleksjon inspirert av Munch og Strindberg
Designprosessen startet nemlig parallelt med at Tjelta fordypet seg i Strindbergs «Dødsdansen». Edvard Munch og Strindberg skal angivelig ha hatt et tett og komplisert forhold, så designprossen startet på Munch-museet.
– Jeg ble umiddelbart tatt av hans verk «Weeping Nude». Fargene var så vakre, og verket ble derfor en tydelig indikator på hvilken retning kolleksjonen skulle ta.
Stoffene i kolleksjonen er sarte og solide på samme tid – akkurat som alt godt drama er, forklarer hun.
– Hva er neste steg for klesmerket?
– Jeg vil nå utenfor Norges grenser. Men det er et tøft marked med eksport, dyrere stoffer og materialer akkurat nå. Min idé med merket helt fra starten av, handler om kvalitet og at vi skal lage klær som ikke går i stykker. Jeg vil at plaggene skal gå i arv til våre barn og deres barn igjen.
– Jeg ser stort sett ut som en dass
Kontrastene i livet er viktig for Tjelta. Hun trenger dem for å hente frem fokus, samtidig slappe av.
– Jeg ser stort sett ut som en dass. Mesteparten av året så kler jeg meg ikke. Jeg går ut i tights og dunjakke, jeg. Så fort jeg kommer hjem ryker dongribuksen. Rett inn i koseklær.
Hun har et ambivalent forhold til store anledninger som krever at hun pynter seg.
– Tiden det tar å gjøre seg klar er jo faen så stress. Negler, bryn, alt må tas. Hele skråget må jo skrubbes før jeg kan vise meg blant folk.
Hun ler.
– Det tar jo tre dager å få ordnet opp, liksom. Men jeg bruker ikke så mye sminke.
Telefonen hennes ringer.
– Der ringer typen min, jeg må bare sjekke at ingen av ungene har slått ut noen tenner.
Samtalen er over på noen sekunder.
– Det var ikke noe alvorlig, hehe. Han skal på kveldsprøve, så jeg må snart hjem og ta over barna.
– Føler du noen gang på det å være eksponert til enhver tid?
– Nei, jeg tenker nesten aldri på det. Hvis jeg hadde begynt å tenke på at det alltid finnes et ytre blikk, da hadde det vært umulig å kose seg.
