– Det holder ikke å lage noe som bare gjør folk i Bergen fornøyd. Du må tenke «bigger, bigger, bigger».
For 15 år siden spankulerte økonomistudenten Alexander Helle inn i butikken til designeren Michael Tetteh Nartey, bedre kjent som T-Michael. Han hadde et ønske om å lage en regnfrakk som både beskyttet kroppen, men som også var komfortabel og pen å se på.
Ingen dum idé når du befinner deg i en regntung by slik Bergen er, men det var ikke slik at akkurat det øyeblikket var starten på hele eventyret.
T-Michael satte pris på at Helle hadde tatt turen til butikken, men tenkte at det ble med det. Men så kom han tilbake.
– Etter to ganger satt vi oss ned på en kafé over gaten fra butikken. Målet med hele den samtalen var å «drop him gently», forteller T-Michael.
Men så ble de sittende og prate og utveksle ideer – og det har de gjort siden.
Spørsmålet Alexander Helle hadde stilt seg før han stakk hodet inn butikkdøren til T-Michael, var følgende: Skal du være funksjonell eller visuell?
– Sportsmerkene har dekket det du trenger på fjellet, men i byen måtte du gjøre et valg: funksjonell eller visuell? Det var utgangspunktet, og vi måtte løse den biten.
Selv kom Helle fra Norges Handelshøyskole og var strategisk i tankegangen. Hvordan skulle han få til dette? Hvordan skal han klare å kjempe mot verdens største merker?
– Da må man finne noen som tenker helt annerledes og som er sinnssykt flink på det de driver med.
Deretter banket Helle på døren til T-Michael.
Begge var enige om en ting:
– Dersom vi skal klare å kjempe mot alle de store merkene der ute, må vi klare å tenke annerledes enn det alle før oss har gjort i 100 år, sier Helle.
Han legger til at det er lett å ha en drøm, og så plutselig møter man verden og alt som har med logistikk og business å gjøre. Men noen ganger kan også drømmen bli virkelig. Bare noen måneder etter at de lanserte merket satt de plutselig på gallamiddag i Milano sammen med Vogue-legenden Franca Sozzani.
– Ja, der sto vi. Latet som at dette var helt innenfor det vi pleier å gjøre, sier Helle og ler.
Tenker stort
Det å tenke internasjonalt og stort har dog vært viktig for dem fra starten av.
– Det holder ikke å lage noe som bare gjør folk i Bergen fornøyd. Du må tenke «bigger, bigger, bigger». Vi skal være i Selfridges og i ditt og datt – uten at vi riktignok visste veien dit, legger T-Michael til.
Og ifølge T-Michael finnes det ingen fasit på hvordan man skal ta seg frem, men at det enkleste er å si hei.
Vel, for T-Michael er det kanskje det.
– Noe av det første vi gjorde var å dra ned til verdens største tekstilmesse i Paris. Der sto André 3000 fra Outkast i døren da vi kom inn. Michael går rett bort, tar ham i hånden og begynner å prate. Jeg sto igjen. Det var et steg vekk fra brosteinslivet i Bergen, sier Helle og ler.
– Jeg bare tenkte «helvete, er det sånn denne verdenen er?»
T-Michael mener logikken er ganske enkel:
– Ved å bare gå bort og si «hey, what’s up?», skjønner de at dette er en person som ikke vil noe. Deretter har man en ganske fin flow.
– Michael er i en egen klasse der, skyter Helle inn.
Videre forteller han om da han selv skulle gjøre som partneren sin.
– Av en eller annen grunn endte jeg opp alene, og plutselig så jeg Paul Smith. Jeg tenkte at jeg måtte gå bort og hilse på ham, selv om det ikke er sånn jeg gjør. Jeg sto lenge og tenkte på det, men så forsvant han selvfølgelig mens jeg sto der og vurderte.
Et og annet banneord gikk gjennom hodet til Helle da han innså at designeren hadde forsvunnet.
– Michael hadde bare gått rett bort! Jeg kommer ingen steder i verden hvis jeg bare skal stå med luen i hånden.
Heldigvis fikk Helle en ny sjanse. Plutselig sto han der igjen.
– Jeg gikk rett bort, sa hei og fortalte at vi holdt på med et regntøyprosjekt der vi skal revolusjonere verden med regntøy. Jeg sa vel også at jeg hadde lyst til å jobbe med ham – i hvert fall vise prosjektet.
Paul Smith tar to steg tilbake. Kikker den unge bergenseren opp og ned. Topp til tå.
– Helt uten skam. «Hva skjer med dette øyeblikket?», tenkte jeg.
Smith fikk kortet til Helle og sa han skulle ta kontakt over helgen. Og til tross for at bergenseren antok at designeren hadde kastet kortet hans i søppelet rett etter at han gikk, tikket det inn en e-post mandag morgen.
– Han skrev at prosjektet var kult og at han skulle følge med videre.
Jakten på verdens beste materiale
Prosjektet Paul Smith sa han skulle følge med på, skulle bli norsk regntøy av den beste kvaliteten du kunne få tak i.
– Det å lage regntøy er verdens enkleste ting. Du finner plast og tar det på. Men det funker ikke. Det puster ikke og ser ikke bra ut, sier T-Michael.
Det er først når du har eliminert alt om ikke funker, at det blir komplisert for designerne.
– Da vi startet var det ingen fabrikker som hadde kunnskap om å lage regntøy på en skreddersydd måte. Vi brukte mye energi på å lære opp fabrikken vi begynte å jobbe med for å ikke få den allværsjakke-følelsen vi ikke skulle ha, forteller T-Michael.
De kjøpte stoff fra både Sveits og Japan, testet ut begge, og valget endte på det japanske materialet.
– Det var det beste av alt. I hele verden, sier T-Michael.
Og det er klart at det beste materialet i hele verden kommer med en pris. Skal du ha tak i en regnjakke fra Norwegian Rain, kan det koste mellom 6650 og 12.150 kroner.
– Vi er fra Bergen. Vi har vært nok søkkvåte i plagg som sier at de skal være bra nok. Vi vet det må være en ekstrem funksjon, men så må vi også ha inn Michael sin skredderlidenskap, og det er et møte mellom to ganske forskjellige ting, sier Helle og fortsetter:
– Vi klarte å lage en ny kategori for regntøy i verden. I utgangspunktet kan alle merker lage den typen jakke vi lager i dag, men mange store konsern er kyniske. Du må gå «all the way» dersom du skal lage det.
Deres andre hjem
Japan er blitt et viktig land for Norwegian Rain-guttene. Det hele begynte da de deltok på en messe i Milano. En tur som skulle vise seg å bli ganske så spesiell.
– Vi visste at vårt produkt ikke kom til å appellere til alle, men vi tenkte også at vi heller ikke skulle prøve å få alle inn til vår stand. Ikke bare er det bortkastet tid, men du blir også skuffet hele tiden, sier T-Michael.
I stedet brukte de heller tid og energi på å skape et rom som var litt annerledes.
– Det var litt spesielt. For å si det mildt. Vi fikk tildelt to rom som hadde en slags U-form.
– Nesten litt bunker-følelse, legger Helle til.
I det første rommet hadde de ingen klær. De hadde heller kjøpt masse tau, knytt det og hengt det fra taket og ned. På bakrommet hang to forskjellige typer jakker. Guttene hadde også vært ute og kjøpt en artisjokk og en solsikke som de plasserte midt i rommet.
– Grunnen til det var at det kom ut et rør fra taket, så det var naturlig at det skjedde et eller annet der. Den spyttet ut en solsikke midt i kjelleren der, liksom, forteller Helle.
Mange gikk forbi. Noen stakk hodet inn i rommet, men endte også opp med å gå videre.
– Ingen turte å komme inn. Det var jo bare noen rare gutter som sto inni rommet der, sier T-Michael.
Til slutt kom det en herre fra Japan inn. Han gikk litt rundt, så på ting, spurte hvor de var fra. Han lurte på hvordan Bergen er. De snakket i en time – om alt annet enn klær.
– Plutselig sier han: «Ok, vis meg kolleksjonen.»
Det var ingen andre som hadde tatt inn klærne deres på det tidspunktet. For hvorfor skal man satse på dette når ingen andre gjør det? For den japanske innkjøperen skulle det dog vise seg å bare være positivt. T-Michael knipser med fingrene.
– Boom. Han skrev en ordre, og det var vår vei inn i Japan.
Japan er på mange måter blitt deres andre hjem. De har åpnet en butikk der, blitt tatt inn hos andre butikker og også blitt omtalt i store magasiner.
I butikken deres befinner det seg også en skjult bar. Der har de innredet med møbler fra Fjordfiesta og Eikund, samt kunst fra Ghana. Nå er de blitt kåret til en av de syv beste, skjulte barene i Tokyo.
– Tenk på det, sier T-Michael.
Og mens kåringen feires borte i Tokyo, må guttene nøye seg med å skåle for seg selv i Bergen.
– Her sitter vi. I Bergen. Vi så på hverandre og sa at vi burde jo åpne noen bobler. Så gjorde vi det og så var det bare å stikke og hente ungene i barnehagen, sier Helle og ser bort på T-Michael som ler.
Heldigvis begynner dagene å bli noenlunde normale igjen. Så, hva er det neste som venter for Norwegian Rain?
– Det er vanskelig å gi et svar å det. Vi sier aldri hva vi holder på med. For vi har planer om tusen ting, men så kan det hende at bare to av dem faktisk skjer, sier T-Michael og fortsetter:
– Men vi ser alltid etter en ny måte å gjøre retail på.
De har startet med såkalt «compact stores». Små butikker med et areal på 15–20 m². Der kan folk gå inn, se et lite utvalg av jakkene i en og samme farge, skanne en QR-kode og få en reise gjennom telefonen sin om plaggene.
– Det er kult. Forbes og WWD har skrevet om at dette er «the next big thing» eller noe. Men det er ikke derfor vi gjør dette, for å få disse dryssene. Det er bare veldig gøy å sitte i Bergen, langt fra der alt skjer, og vite at det ikke spiller noen rolle hvor i verden man er. Har det man gjør en verdi, så blir det lagt merke til.
Finn mer innhold om:
Relaterte artikler
Brandstorp om MGP-antrekket: – Ligger et budskap i kjolen
Derfor heter den norske genseren islender
Festivalmoten på Piknik i Parken 2022
Vil utfordre etablerte merker: – Veldig, veldig mye jobb
MinInteriørstil: Espen Sunde
Gerda går mot strømmen: Driver egen klesfabrikk i Norge
