Hobbyen ble suksessbedrift: – Det var ikke meningen
Knitting for Olive-grunnleggerne Pernille og Caroline Larsen forteller til MinMote at de har mye å takke nordmennene for når det kommer til deres strikkesuksess.
Helt siden hun bare var et barn har Pernille Larsen (58) strikket. Hun har funnet på design og strikket plagg til kjente og kjære. Hun lærte det av sin bestemor, og da hun selv fikk sine egne barnebarn, strikket hun til dem. Den første gangen datteren hennes Caroline (31) fikk barn var det mange som lurte på hvor man kunne få tak i plaggene som familiens nye tilskudd hadde på seg.
– Caroline sa til meg at jeg burde lage en oppskrift. Nei, sa jeg. Det tror jeg ikke. Hva skal vi med de oppskriftene? Hvem vil strikke dem?
Det skulle vise seg at svaret på siste spørsmål var ganske så mange. Men det fant ikke Pernille og Caroline ut av før Caroline fikk sitt andre barn.
– Da gjentok det hele seg. Til slutt sa jeg at vi kunne prøve. Jeg kunne prøve å lage en oppskrift hvis Caroline lagde en hjemmeside. Selv om det var et fritidsprosjekt lagde vi også et firma og en Instagram-profil. Men det startet stille og rolig, forteller Pernille.
Prosjektet deres fikk en ganske så praktisk tilnærming. Pernille begynte med å lage oppskrifter på krager og strømpebukser til barn, og det var av den enkle grunn at Caroline hadde bruk for barneklær med god passform. Og slik fortsatte det. Caroline fortalte moren sin hva hun hadde lyst på, og så forsøkte Pernille å lage oppskrifter og plagg som passet til ønskene, men også til nåtiden.
Samtidig som Knitting for Olive ble født, studerte Caroline til å bli jordmor og Pernille hadde jobb som HR-sjef i restaurantbransjen. Selv om det ble opprettet både nettside og Instagram-konto for bedriften deres, så mor og datter på firmaet deres som en hobby.
– Det var ikke meningen at vi skulle lage en bedrift, sier Pernille.
– Jeg var ansatt ved en populær restaurantkjede i København, og da vi startet Knitting for Olive sa jeg til de ansatte at når vi får like mange følgere som restauranten skal jeg slutte og bruke all min tid på det.
Det Pernille ikke hadde tenkt på var at det delmålet skulle hun nå ganske så fort.
– Okei, sa jeg. Når vi får dobbelt så mange følgere som restauranten, da skal jeg slutte.
Men også dette ble oppnådd kjapt.
– Vi hadde ikke trodd det skulle gå så fort, forteller Caroline.
– Da vi startet Instagram-kontoen var det bare venner og familie som fulgte oss. Jeg husker vi sa: «Tenk når det er en fremmed som begynner å følge oss. Tenk når en fremmed vil følge med på hva vi gjør.» Da det skjedde var det helt surrealistisk. Da vi fikk 100 følgere var det helt vilt. 100 mennesker som vil følge med på hva vi gjør?
I dag er det tallet betraktelig større. 295 000 for å være eksakt.
– Vi hadde aldri drømt om at det skulle bli så stort, forteller Caroline.
Takker Norge
Spole frem seks år. Pernille har sluttet i restaurantjobben og Caroline jobber ikke som jordmor. Instagram-kontoen følges av nesten 300 000 mennesker, og nå er mor og datter aktuelle med en egen bok. Mye av suksessen mener de er takket være deres norske følgere.
– Vår umiddelbare suksess kom mye på grunn av de norske følgerne vi fikk på Instagram. Og de kom fort, sier Pernille.
Hun tror det har noe med at strikking er en sosial hobby, og at dette er godt forplantet i den norske kulturen.
– Dere har tatt med strikken videre fra generasjon til generasjon. Den kulturen har vi ikke i Danmark.
– Vi fikk mye raskere norske følgere i forhold til danske, og vi har nok flere i dag også. Norge betyr mye for oss. Det var mange nordmenn som delte våre ting på Instagram og spurte følgerne sine om de hadde hørt om oss. Vi har mye å takke nordmennene for, legger Caroline til.
Den gode responsen var blant det som gjorde at mor og datter ønsket å utvikle bedriften sin. Selv om dette kanskje ikke var meningen fra starten av. Likevel har de vært opptatt av å ikke utvide så kjapt. Men også dette gikk nok ikke helt som de hadde tenkt.
– Da jeg første lagde barneklærne til Caroline savnet vi et garn i 100 prosent ull som var mykt nok til at barn kunne bruke det rett på huden. Vi synes ikke vi fant et som var godt nok, så da kikket vi på hverandre og lurte på om vi kanskje skulle prøve å lage et selv.
Det begynte i det små. Det skulle være ti garn i litt forskjellige farger.
– Men slik ble det jo ikke, forteller Pernille og legger til at mengden garn ble ganske mye mer.
– Det har hele tiden vært muligheter for å utvikle bedriften, og vi synes det har vært gøy. Når man først starter noe som vokser fort kan man ikke bare si: «Å, nei, det har vi ikke tid til». Det finnes folk som er glade i oppskriftene og som forventer at vi svarer på spørsmålene deres. Nå som vi først har startet kan vi ikke bare stoppe fordi vi ikke har tid. Vi ble bare nødt til å finne måter å gjøre ting mer effektivt på, sier Caroline.
Slow fashion
Selv om effektivt er et stikkord Knitting for Olive-damene benytter seg av, er også «slow» en viktig del av deres hverdag. Å starte et nytt merke i dag er ingen enkel sak – spesielt når forbrukeren blir mer og mer obs på hva som produseres og ikke minst hvordan det blir produsert.
Både mor og datter omtaler strikking som slow fashion – det motsatte av det mye omtalte fast fashion-fenomenet, hvor kjedebutikker masseproduserer plagg i mindre gode materialer til en liten penge, og hovedsakelig under dårlige forhold. Det er derfor duoen tror strikking har blitt så populært den siste tiden.
– Det er en tendens i tiden. Mange er opptatt av det å være bærekraftig og at man faktisk kan bruke det man lager over lang tid, sier Pernille.
– Man lager noe til seg selv og det er også veldig fint. Det er en hobby hvor man får en belønning! Det er nok mange som kjenner på det at det er deilig å lage noe eget. Man kan få plagget i den fargen man vil ha, og man kan lage lengre ermer hvis man ønsker det. Rett og slett tilpasse til det uttrykket en ønsker. Og når man først har strikket noe, så passer du godt på det, sier Caroline og får et bekreftende nikk fra sin mor.
– Har det alltid vært viktig for dere å ha fokus på bærekraft?
– Ikke da vi startet, men vi hadde heller ingen aning om at garnbransjen var så lite gjennomsiktig. Det var ingen som snakket om hvordan man produserer ting eller hvordan dyrevelferden er. Interessen og engasjementet oppsto ved at en kunde stilte oss noen spørsmål som gjorde at vi begynte å undersøke det, forteller Pernille.
Det var da det gikk opp for damene at ikke alt var så bra som de trodde.
– Vi tenkte at dyrene selvfølgelig har det godt. Vi hadde ikke sett for oss at det var et problem en gang, sier Pernille.
– Vi så for oss at ullen bare ble klippet av og så løp dyrene fritt på gresset etterpå. Men slik er det ikke alltid, og vi opplevde at den informasjonen ofte ikke ble nevnt i snakk om garn, legger Caroline til.
De siste årene har bestått av mye ny lærdom for damene. Ikke bare når det kommer til det etiske rundt bransjen, men også alt fra hvordan man håndterer shipping til ulike land til skatter og toll.
– Da vi begynte å lage garn oppsto det nye ting vi måtte lære oss. På denne måten har vi kunnet velge hva vi ønsker å gjøre. Vi ville ikke være med på lage noe som ikke viser respekt for dyr, mennesker og miljø. Det er blitt viktig for oss, forteller Pernille.
Gjensidig respekt
Til tross for at de beveget seg inn i bransjen hvor de hadde lite til ingen erfaring i, så er det ingen hemmelighet at Knitting for Olive er blitt en suksess. Men hvordan er det egentlig å jobbe sammen mor og datter?
– Det går veldig bra, sier Pernille og gir datteren en god klem.
– Vi har hver vår rolle og det har vært veldig bra, legger Caroline til.
Mens Pernille lager strikkeoppskrifter, tar Caroline av seg alt som skal skrives og svares på.
– Det er jo en fordel å kjenne hverandre. Vi har den nonverbale kommunikasjonen – på godt og vondt, sier Pernille og fortsetter:
– Hvis jeg foreslår noe og Caroline ikke sier en lyd, så vet jeg at hun synes det var en dårlig idé. Hvis jeg også mener at vi bør ha noen i en annen farge, er det ikke sånn at hun bare nikker og sier OK hvis hun ikke er enig. Vi har et veldig ærlig samarbeid.
Caroline sier seg enig med sin mor.
– Vi har alltid hatt et godt forhold. Men det å skape noe slikt sammen gjør at man kommer tettere på hverandre på en annen måte. Vi har bygget opp det her sammen og det har ført til et samhold som er ekstra spesielt.
– Går det mye i strikkeprat rundt middagsbordet med familien?
– Jo, det gjør vel det, sier damene og drar litt på det.
– Men det er jo noe med det at det er hverdagen til begge to, så det interesserer oss. Selv om det er jobb, er det også en hobby, sier Caroline.
– Det er nok mange som hadde tenkt: «Å, nei, jeg hadde aldri klart å samarbeide med min mor», men for oss handler det nok om at vårt forhold som mor og datter bygger på gjensidig respekt. Vi har respekt for hverandres privatliv, samt våre holdninger til forskjellige ting. Vi er også gode til å snakke om ting med en gang det oppstår noe som gnager litt. Vi snakker om det og får det ut av verden.
