For 31 år siden startet Gerda Sørhus Fugleruds mor et norsk moteeventyr. Nå har datteren tatt over og satser blant annet på 3D-strikk og en åpen besøksfabrikk utenfor Bergen.
Som barn var ikke Gerda Sørhus Fuglerud (41) så fryktelig begeistret for å gå på skolen – spesielt ikke når moren hennes jobbet i en tekstilfabrikk hvor alt som var spennende skjedde! De dagene hun ikke satt ved pulten sin på skolen, befant hun seg under bordet til «duskedamene» på fabrikken.
Ikke heiagjengen som står på fra sidelinjen under fotballkamper, men de som lagde dusker på luene til det anerkjente, norske merket Dale.
Tiden under bordet til de såkalte duskedamene har uten tvil satt sine spor, og i dag er Gerda sjef for en av Norges siste tekstilfabrikker: Oleana. En fabrikk hennes mor startet sammen med to andre gründere for 31 år siden.
– Jeg var med på alt – følte jeg hvert fall, sier Gerda og ler.
– Som barn tenker man jo det. Men jeg har kokt kaffe, stått i butikk, vært i produksjon, hatt sommerjobb her, vært modell, vært med på messe, og kan ganske mye om de forskjellige operasjonene her.
Gerda har vokst opp i tekstilfabrikker, og selv om det er mange kjære minner fra barndommens glade duskedager, var det ingen enkel sak å drive en fabrikk på den tiden.
De lave produksjonskostnadene i utlandet gjorde at mange valgte å flytte produksjonen dit. Men moren til Gerda hadde sine meninger om hvordan ting skulle gjøres. I 1992 så Oleana dagens lys.
– Jeg husker godt at det sto mellom Haugtussa og Oleana, forteller Gerda.
– Jeg synes Haugtussa var så traust. Man kan ikke kalle fabrikken dét!
Men fabrikken vi befinner oss i er alt annet enn traust. Bølgene fra Sørfjorden skvulper så å si opp langs siden på bygget her i Ytre Arna. Spredt utover fire etasjer finner du en egen kafé og butikk, et lite museum, strikkeri, sømsal, designavdeling og kontorer. Her, bare en kort kjøretur fra flyplassen Flesland i Bergen, ligger altså en av få fabrikker i Norge som produserer klær.
– Jeg mener vi beviser at det vedtatte umulige er mulig. Oleana er et bevis på at det går an å produsere klær i Norge og være lønnsomme.
De siste årene har dog vært på den negative siden for bedriften. To år med pandemi gjorde det ikke lett å drive med norsk klesproduksjon.
– Det var en av skrekkscenarioene, og en av grunnene til at jeg ikke ville gå inn i Oleana. Jeg er redd for å ligge våken om natten og tenke på om det kommer til å gå dårlig, eller hva om jeg ødelegger alt dette noen andre har bygget opp? Og så er det min skyld! Det er helt forferdelig, og det påvirker mer veldig. Men så er det jo sånn at du ikke har noe valg.
Da pandemien endelig kom mot slutten, og Gerda og teamet kjente på lettelsen de har ønsket så lenge, kom renteheving og økte strømpriser.
– Hvor er det skjulte kameraet? Er dette et realityshow? Hvor lang tid tar det før jeg drukner?, sier en tross alt lattermild Gerda.
– Har det vært tøft?
– Veldig. Det er ingen sin feil, og det er ikke noe man kan gjøre med det. Det er like tøft for alle. Og mye verre i andre land. Ja, vi får noen søvnløse netter, men på samme tid er det også gøy å jobbe med.
Gerda måtte finne en måte å håndtere det hele på.
– Ja, det har gått dårlig nå, men vi har forklaringer på det som er så gode at jeg ser lysere på fremtiden.
– Hvordan klarer man å finne lysten til å drive ting videre når situasjonen er som den er?
– Jeg har prøvd meditasjon og alt mulig for å koble ut, men i bunn og grunn så er det folkene. Det er så mange flinke folk her. Folk som fortjener å fortsette å gjøre dette.
– Får du noen gang lyst til å flytte produksjonen til utlandet?
– Nei. Jeg gjør faktisk ikke det. Men, jeg skal være så ærlig å si at jeg av og til får lyst til å gi opp. Jeg skjønner hvorfor folk sier at dette er umulig, men det er ikke det. Det er bare veldig, veldig vanskelig.
Går mot strømmen
Det er gått 12 år siden Gerda måtte ta valget om å ta over morens bedrift eller ikke. Men det var ikke bare bare å si ja.
– Jeg måtte sende en søknad, ja.
– Til moren din?
– Ja, da. Så jeg sendte en i form av et dikt.
Diktsøknaden falt i smak og jobben ble hennes. Men før hun tok over, dro Gerda til Milano for å utdanne seg videre. Det var i løpet av studietiden her hun bestemte seg for å ta over Oleana-jobben.
– Jeg kunne jo ikke la det gå til grunn uten å ha prøvd!
– Stort ansvar, da?
– Kjempestort! Kanskje litt for stort? Men det var ikke så mange andre alternativer. Det sto ikke en rekke med søkere eller investorer på trappen som kunne gjøre det, så det gjorde det lettere for meg å tenke at jeg må gjøre mitt beste, og det får være godt nok.
Gerda pakket med seg livet–kjæreste inkludert–og flyttet tilbake til Bergen. Nå skulle hun videreføre det moren hennes startet for 31 år siden. Fortsette å gå mot strømmen.
Noe av det første hun gjorde var å flytte fabrikken.
– Vi hadde troen på det å ha en åpen besøksfabrikk. Vi ville skape en destinasjon.
På samme tid måtte hun også ta en titt på kundene hun nådde ut til. «Hva skal de fornye og hva skal de bevare?», var blant spørsmålene som ble stilt. Mange av svarene endte opp rundt designet. Produktene, snittene, fargene, men også det å få inn flere basisvarer for å få et større nedslagsfelt.
Samtidig som Gerda tok over det hele, skulle også designeren de har hatt i 25 år pensjonere seg. På denne måten ble det naturlig for dem å lage en ny profil.
– Vi ønsket ikke å tone alt ned, men fremdeles være modige og tøffe og fortsette å skille oss ut–som vi alltid har gjort. Vi «gønnet» på som bare det, for å se om vi klarte å utfordre den oppfattelsen av hva Oleana er og hva vi skal være. At vi nødvendigvis ikke bare er en strikkekofte for bestemor, men at det kan være noe helt annet som føles aktuelt og bra.
Satser på 3D-strikking
Blant grepene som ble tatt i relanseringen, var å introdusere 3D-strikking. Med støtte fra Forskningsrådet og Innovasjon Norge kunne Gerda og resten av Oleana-teamet for noen år siden starte å lage klær på nytenkende vis. Dette har også vist seg å bli en viktig del av deres produksjon.
– Når du lager et plagg er ofte målet å skjule sømmene. De skal være så fine at det bare flyter i hverandre. 3D-strikkingen gjør at vi kan skape slike produkter. Hvis vi kan produsere uten sømmer, åpner det opp mange muligheter. Jakken jeg har på meg i dag er 3D-strikket, sier Gerda og viser frem.
Videre forteller hun at de har planer om å dykke enda dypere inn i teknologien.
– Det er spennende å se mer på hvordan vi gjør prøvekolleksjoner og hvordan vi selger inn plagg. Der begynner teknologien å gå så langt at du kan bruke spillanimasjon og lage virtuelle showroom. Til slutt kan du kanskje sitte hjemme hos deg selv og si at du vil ha den og den kjolen, bare litt lenger og i den eller den fargen. Deretter sendes det rett til maskinen som strikker det for deg.
De går en spennende tid i møte med andre ord. På samme tid er det heller ikke til å stikke under stol at alt dette kommer med en pris. For når man produserer plagg i Norge med materialer som ull og silke, vil også prisen på plagget øke betraktelig.
– Hvorfor koster et plagg fra dere såpass mye?
– For det første er det ikke masseprodusert. Det blir litt som om du skulle fått noe skreddersydd. Plaggene sys faktisk av noen som sitter her oppe. De klipper ut mønsteret og syr det til deg, sier Gerda og fortsetter:
– Ta ullen vi bruker til pledd og kåper, for eksempel. Den kommer fra underullen på sauer som har beitet rundt i Norge. Deretter skal det sorteres, spinnes, farges, veves og toves til et fluffy pleddstoff.
Gerda mener det kan sammenlignes med kunst. Hun trekker også frem at det ikke er vanskelig å ta tak i dem om noe skjer med plagget du har kjøpt. De holder jo tross alt til her i Norge.
– Det blir en livsinvestering. Vi har ikke lyst til å bare dytte ut masse klær. Kjøp heller én fin ting enn tre litt kjipe.
– Er det vanskelig å overleve i motebransjen?
– Vi definerer oss nok litt på siden av den tradisjonelle motebransjen. Men samtidig er det tøft å konkurrere mot de store, internasjonale gigantene. Vi sitter på vår egne, lille øy her, med egen produksjon og gjør ting på en annen måte. Det er ikke sånn at det ligger masse klær på lager her, klar til å sendes ut.
– Hvor mange plagg har dere liggende?
– Fem av hvert plagg. Så vi er utrolig små, sier Gerda og ler.
– Men vi er fleksible og kan snu kjapt. Ser vi at noe selger bra kan vi produsere mer av det. Å strikke et enkelt plagg på en av maskinene her tar cirka én time.
En ny tid
Til tross for flere år med negative resultater, ser Gerda lyst på tiden som ligger foran henne og Oleana.
– Det er mange tendenser som gjør at ting går vår vei. Det kan vi takke de aller yngste for, sier hun.
– Når jeg ser to unge jenter komme inn i kafeen her, setter seg ned, tar en bolle, og har på seg 25 år gamle plagg fra Oleana som de har kjøpt på Fretex. Det er så fett!
Hun sier hun blir både imponert og fascinert av de unge.
– Det er de som går foran her. De tør å ha sin egen stil og krysser tradisjonelle grenser. De har en enorm bevissthet som de synes er kult å vise.
– Hvor er dere ti år frem i tid?
– Det er det vi ikke vet, da, sier Gerda og ler.
– Jeg håper vi kan være en ikonisk grunnstein av norsk klesproduksjon og design. At vi kan avle frem talenter og holde på kunnskap om tekstil, klær og mote.
Norske apper når strikkere internasjonalt
Anita Krohn Traaseth lanserer eget klesmerke:–Viktig å lage noe som passer flere
Vårens strikketrender
Vil du lese mer om strikking? I nyeste utgave av VG Strikk kan du lese gode historier om strikking, du møter spennende norske strikkedesignere og får inspirasjon til nye oppskrifter. Magasinet kan kjøpes i vår nettbutikk (fri frakt!)
Relaterte artikler
Derfor heter den norske genseren islender
Oda (19) gir ut bok: – Jeg vil at vi skal fjerne «labels»
Ny studie: Klær fra Shein inneholder giftige stoffer
Droppet leilighet for å satse på sydrømmen
10 Instagram-kontoer som inspirerer oss nå
Ema Bihor: – Jeg er veldig glad for at jeg ikke har barn
