En sjarmerende film, en a-kjendis og en visjonær strikkedesigner med røttene godt plantet i folkekunsten. Her er historien til vårt kanskje mest populære mønster, tidløse Marius.
Historien om kofter i Norge, er historien om mønstre dypt forankret i folkekunsten. Marius-mønsteret henter elementer nettopp herfra og sies å ha inspirasjon fra Setesdalskoften – uten lus. Men det er mer ved Marius-mønsteret enn som så: Elementene som utgjør det vi i dag gjenkjenner, ble utformet av Unn Søiland Dale, en strikkedesigner av stort kaliber – både her hjemme og internasjonalt.
Mønsteret ble for alvor populært etter den storslagne romantiske filmkomedien «Troll i ord». Settet for filmen var det norske høyfjellet i påsketider og året 1954. Datidens A-kjendiser spiller i filmen, deriblant en ung Henki Kolstad, lenge før han går inn i rollen som aldrende skomaker i en julepyntet Skomakergate.
En annen kjekkas på rollelisten er den unge alpinisten Marius Eriksen; OL-utøver i St. Moritz i Sveits i 1948 og krigshelt som jagerflyger. Han spiller nærmest seg selv, som skiinstruktør for en ung, dansk kvinne, spilt av Jytte Ibsen. Bildet du ser under, av Marius Eriksen, ble brukt på forsiden av oppskriften til Unn Søiland Dale da den ble lansert. Eriksen skal ha mottatt 300 kroner for å stå som modell.
Filmen «Troll i ord» ble en umiddelbar suksess, både på grunn av sine sjarmerende sangnumre og det rent filmatiske. Men om publikum fikk øynene opp for Marius Eriksen og hans sjarm, så var det kanskje likevel kostymene, håndstrikkede gensere, som var de virkelige stjernene.
Strikkedesigner Unn Søiland Dale utformet strikkemønstrene og håndstrikket gensere til alle de viktige karakterene i filmen. Dermed ble filmsuksess også til strikkesuksess.
– Håndstrikkede gensere var mote også før filmen, og det var nok mer kostymeutforming enn det var direkte produktplassering som var tanken da hun bidro. Flere av hennes mønstre, blant annet Eskimo, var også med i filmen. Likevel førte nok skikomedien til at svært mange så genserne og ville dem strikke selv. Det ble en farsott, sier Vigdis Yran Dale, datter av Unn Søiland Dale og forvalter av Marius-mønsteret i dag.
«Østen», Paris og London
Haugesunderen Unn Søiland Dale som ble født i 1926, hadde strikket seg gjennom karrige kår under krigen og tatt lærerutdanning. det var egentlig arkitekt hun ville bli, men det hadde ikke familien råd til. Hun hadde likevel en utferdstrang som førte henne som flyvertinne til Midtøsten, og siden ble hun modell i Paris og London. Likevel: Lill-Unn, som hun ble kalt, var først og fremst forretningskvinne og foregangskvinne i en tid der kvinner helst skulle være hjemmeværende.
Søiland Dale hadde strikketøy på fanget konstant, og hun lot seg inspirere av mønstrene hun fant i folkekunsten, for eksempel mønstertradisjoner fra Setesdal. Hun satte sammen mønstrene på en ny måte, brukte andre farger på garnet og utviklet etter hvert strikketeknikker for rundpinne ingen hadde sett maken til på den tiden. Arkitekthjernen og matematikken kom til nytte, ikke bak kateteret, men i strikkeoppskriftene.
Hennes forretningsidé var å selge håndstrikkede ullgensere fra Norge til utlandet. Hun så at norsk håndstrikking var unikt, hadde kvaliteter og at mønstrene hadde universell appell. For å bygge forretningen, trengte hun dyktige strikkersker over hele landet med forståelse for strikkefasthet, og ikke minst gode mønstre og bra garn.
Tidlig inngikk hun en avtale med Sandnes Garn hvor hun utformet strikkedesign for dem, mot bytte i garn til fabrikkpris hos Sandnes Uldvarefabrikk. Dermed kunne hun drive egen produksjon.
Feminist
For kvinnene som strikket på «hjemmekontoret» for Søiland Dale, innebar det at de kunne tjene egne penger, en mulighet bare et mindretall av kvinnene hadde på denne tiden.
– Det var over tusen damer som håndstrikket for henne. De kunne tjene egne penger på dette som den gang ble kalt «hjemmeindustri».
– Mamma var feminist i hodet, og ble invitert til å være med i feministbladet Sirene på 1970-tallet. Hun var også første kvinne som ble medlem av Industriforbundet som forretningskvinne.
– Hun var feminist før de store bølgene med likestilling fant sted på 1970-tallet, påpeker Vigdis Yran Dale.
– Jeg vokste opp med en yrkesaktiv mor på 1950 og 1960-tallet. Jeg kan ikke huske at noen av mine venninner hadde slike mødre. Hun var ikke i arbeidslivet for å hjelpe mannen sin, hun hadde egen forretning. Hun var tøff nok til å stå på for seg selv. Samtidig var det en tradisjonell kvinnesyssel, håndstrikking, hun holdt på med, og det ble ikke tatt på alvor, sier Vigdis Yran Dale.
Og utrolig nok så lever avtalen Søiland Dale inngikk med Sandnes Uldvarefabrik på en måte den dag i dag. Det er fremdeles Sandnes som har rett til å selge håndstrikkeoppskriften til hobbystrikkere. På strikkeoppskriften til en av genserne fra filmen, er alpinisten Marius Eriksen modell.
Dagens Marius-mønster
Da strikkeoppskriften ble lansert var det alpinisten – og filmstjernen – Marius Eriksen som sto som modell på forsiden av oppskriften. I dag pryder Marius-mønsteret alt fra kjevler og kopper og termoser til landslagsdraktene for håndballjentene.
– Jeg tror appellen i Marius-mønsteret er symboleffekten. Det har med de gode norske verdiene å gjøre. Det handler om å være ute i naturen og står for at nordmenn er kjent for å ta en tur i marka. Marius-mønsteret er heller ikke så vanskelig å strikke og for mange er det sterke minner knyttet til en mariusgenser, sier Vigdis Yran Dale.
– Det er sånn sett etter hvert blitt en «folkegenser», sier hun.
Men som nevnt var det ikke bare mariusgenseren som ble «født» i filmen «Troll i ord». I ettertid ble også oppskrifter som Eskimo, Finnmark og Snøkrystall populære.
Noen av mønstrene er mer komplisert å strikke enn andre og krever strikketeknisk kompetanse og at man kan felle ordentlig. Det er neppe tilfeldig, for Unn Søiland Dales kreasjoner innen haute couture for kjente franske designere, er skredderstrikket som kunsthåndverk fra øverste hylle.
– Unn Søiland Dale var en entreprenør som likte å få til ting. Hun hadde voldsom energi. Hun ble møtt med holdninger som at «så heldig du er som drev med strikking nå som det ble så populært», men sannheten var jo at det var hun som hadde drevet det fram. Og hadde det ikke vært strikking, hadde hun funnet på andre ting å drive fram, sier Vigdis Yran Dale.
En eventyrer
Som norsk designer lykkes Lill-Unn også internasjonalt.
– Hun var en av de første fra Norge som kom seg ut i verden etter krigen. Hun var en eventyrer som ville ut i den store verden, men hun tok med seg de norske tradisjonene. Hun lo litt av folk som designet middelmådige kopier av trendene i Europa istedenfor å se til egne røtter, sier Vigdis Yran Dale.
Søiland Dale sa også at om man skal gjøre suksess internasjonalt, må man våge å gjøre noe unikt basert på egne røtter. Blant de franske motehusene, var Christian Dior og Givenchy forbløffet over den norske strikkekunstneren.
– De hadde aldri sett maken. De visste ikke hva en rundpinne var og lette etter sømmene, som ikke fantes. Hun hadde evne til å regne ut og utvikle de mest avanserte fellinger som skulle gå opp i firefargede mønstre. Da mor utviklet kjoler for de franske motehusene, var det med en symmetrisk harmoni som nærmest kan regnes som ingeniørkunst. Alt er gjort med håndstrikketeknikk, for med håndstrikk kan man få til fellinger maskinstrikk ikke klarer, sier Yran Dale.
Rettigheter og konflikt
Opprinnelsen til selve Marius-mønstere har vært diskutert. Retten til eierskap til strikkeoppskrifter var da også blant kampene den sterke strikkedesigneren Unn Søiland Dale sto på barrikadene for.
Unn Søiland Dale kjempet på flere fronter. Blant annet kjempet hun for at ordet «håndstrikk» og «handmade» som betegnelse skulle beskyttes. Hun ønsket at ordene bare skulle brukes ved ekte håndstrikk – ikke ved bruk av håndstrikkemaskinene som kom på 1960-tallet. Hun kjempet også for at strikkeoppskrifter skulle lovreguleres på samme måte som design.
– Håndstrikkemaskinene var produsert for hjemmemarkedet og ble sett på som et alternativ til håndstrikken. Søiland Dale ble ikke lyttet til før mange år senere da håndstrikkemaskinene hadde ødelagt inntektsgrunnlaget for dem som opprettholdt det ekte håndverket. Slik merking var viktig, for mange kunder vet ikke hva forskjellen er. Nå kalles håndstrikk for «hand knitted», men fremdeles kan maskinstrikk kalles «hand made», sier Vigdis Yran Dale.
I dag er det Sandnes Garn som selger håndstrikk-oppskriften, men produksjonsretten beholdt designeren selv. For Sandnes Garn er dette kanskje etterkrigstidens største suksess, det er i alle fall det mest solgte norske håndstrikkemønsteret de siste 65 årene.
Det er datteren Vigdis Yran Dale som inngikk avtale med Rauma Garn om produksjonsrett til ferdigstrikket mariusgenser med norsk maskinstrikk. Den får man fra Rauma Ull, med norsk produksjon på Veblungsnes. Dermed er det mulig å få tak i folkegenseren både som oppskrift og som ferdig produkt.
Mariusgenser til hele familien
Janne Olsen i Tromsø har strikket mariusgenser til alle i familien, inkludert katten Mimmi og hunden Pia. Mariusgenseren har blitt til et symbol på at man tilhører familien, nærmest som et innvielsesritual.
– Det første året med ny kjæreste, strikker jeg ikke. Alle kjærester som har vart noen år, får etter hvert genser. Det å få en hjemmestrikket mariusgenser har nærmest blitt som et symbol på at man er akseptert i familien. I julen, når alle er hjemme, tar alle med seg genseren, og så tar vi et nytt familiebilde, sier Janne Olsen.
Kilovis av garn og timevis av arbeidstimer har gått med, men selv har ikke Janne oversikten over hvor mange timer eller hvor mye garn hun har brukt.
– Til disse små, pakkes genserne bort når de er for små og så kan nestemann arve. Mariusgenseren går aldri av moten, sier Janne Olsen.
Hun hadde ikke oppskrift på mariusgenser til katt og hund, så her prøvde hun seg fram:
– Katten til Kristoffer, Mimmi, har mer form som et hengebuksvin, hun er tykk bak og tynn foran. Det er motsatt av hunden Pia, som er tykk foran og tynn bak, sier Johanne Olsen.
– Når man strikker, sitter man jo og tenker på den personen man strikker til. Det er mange timers arbeid. Da blir det veldig spesielt å gi og få. Jeg strikker til TV-en, og i bilen på vei til hytta, sier Janne Olsen.
– Vi ser jo ut som en Norgesreklame når vi tar disse bildene. Kanskje er det fargene som gjør det, med rødt, hvitt og blått, selv om det ikke helt samstemmer med flaggfargene. Jeg forbinder genseren med skigåing, Kvikklunsj og appelsin, sier hun.
Det halsbrekkende familieprosjektet har Janne holdt på med en god stund.
– Da jeg begynte, var det ingen små. Det kjekkeste nå er jo at familien ikke er så veldig stor. Jeg strikker andre ting også. Aller best liker jeg å strikke kjoler til hun på to år, sier bestemor.
– Jeg har brukt ulike garntyper. Når man strikker så store prosjekter, er det viktig at garnet har god kvalitet. Man må vite at garnet holder fasongen, sier Janne Olsen.
Hun har strikket siden ungdomsskolen, da strikket hun den første setesdalkoften. Både mor og bestemor er storstrikkere.
– Det er hyggelig å ha et strikketøy med i vesken. Når jeg nå besøker min eldre mor, kjenner jeg at hun blir litt roligere når jeg tar det fram. Da følger hun med på at jeg jobber, sier Janne Olsen.
Les også
Relaterte artikler
Seks strikkeoppskrifter vi vil prøve nå
Norske apper når strikkere internasjonalt
Restefest: Slik bruker du opp garnet
Lærke Bagger: Det sorte strikke-får
Norsk strikkegigant: – Maskinen spytter ut genseren ferdig med ermer
Vårens strikketrender
