Norsk strikkegigant: – Maskinen spytter ut genseren ferdig med ermer
Høyteknologien har inntatt ullvarefabrikken i Møre og Romsdal. Før strikket de forstykke og bakstykke pluss ermer før de så monterte plaggene for hånd. – Det tok over en time. I dag bruker arbeiderne rundt ti-femten minutter på monteringen, sier Rauma-sjefen.
Veien til Veblungsnes i Møre og Romsdal og Rauma Ullvarefabrikk går gjennom tunneler og på svingete vestlandsveier. Skydekket minner mest om et grått, tovet ullteppe som er trukket godt ned over fjellene langs fjordarmene. Fabrikken ligger på en steinfylling i sjøen ytterst på neset under Setnesfjellet. Bilen blir nærmest spyttet ut gjennom Innfjordstunnelen og så er vi der, hvor ulleventyret begynte for familien Digernes.
Vi skal møte tredjegenerasjons Digernes i dag, sjefen på ullvarefabrikken, Erling Digernes. Det var bestefaren hans, som også het Erling Digernes, som startet Rauma Ullvarefabrikk i 1927. Fabrikken kalte bestefaren opp etter elven her, Rauma. Garngründeren startet opp under enkle forhold i en liten sjøbu i 1927. Han hadde et par enkle tekstilmaskiner og tre ansatte.
Strikkeoppskrift: MinMote-cardigan
Vinduspost
Nederst i fjæresteinene, på tomten hvor bestefaren startet for nesten hundre år siden, ligger Rauma Ullvarefabrikk også i dag. VG strikk finner barnebarnet Erling Digernes i kontorbyggets annen etasje, over fabrikkutsalget. Sammen tar vi turen ned til fabrikklokalet som ligger vegg i vegg. I dag er det langt fra noen liten, enkel sjøbu vi får besøke. Digernes viser vei over parkeringsplassen, ikke til inngangsdøren, men opp en provisorisk trapp som leder inn et stort vindu.
– Vi holder på å legge nytt gulv her, så foreløpig må vi gå vindusveien her noen dager til, forklarer han, og forsvinner inn av vinduet til en av landets få gjenværende ullvarefabrikker. Grunnen til at gulvet må heves igjen er at det ligger for lavt. Ved flere anledninger har stormfloa kommet inn på gulvet. Sist var under stormen Dagmar, julen 2011. Det ble store skader. Nå skal vi oppgradere maskinparken her, og kan ikke ta sjansen på at det skjer igjen, sier sjefen selv.
Bombet av tyskerne
Dagmar er ikke den eneste som har truet fabrikkens eksistens. Natt til første mai 1940 bombet tyskerne Veblungsnes og etterlot både fabrikk og lokalsamfunnet i ruiner. I jubileumsboken «I tråd med tida – i 75 år» beskriver journalist og forfatter Oddgeir Bruaset det på denne måten:
«Den natten tyskerne slapp tonnevis med bomber over Veblungsnes, hadde alle som en forlatt stedet, og ingen kom fysisk til skade under angrepet. Men da de vendte tilbake fra sine tilfluktssteder, fant de ikke annet enn rykende ruiner. Også alt som var lagret i den «brannsikre» bygningen ytterst på neset, deriblant 25 tonn ull og 9 tonn garn, var gått tapt. Men ullen som var stuvet sammen i det gamle naustet i Djupdalen, unngikk å bli flammenes rov. 74 hus gikk tapt på Veblungsnes, og mer enn 300 mennesker mistet alt de eide i løpet av noen timer denne natten. Digernes var den som i materielle verdier hadde tapt aller mest, og nå var han like ribbet som den gang han som ung mann kom flyttende fra Ørsta. Resultatet av 13 års møysommelig arbeid med å bygge opp en bedrift fra grunnen var tilintetgjort på en eneste natt.»
Om fabrikken skulle gjenoppbygges umiddelbart eller ikke ble nøye diskutert. Ville krigen fortsette? Risikerte de å bli bombet igjen? Gründeren mente han ikke hadde noe igjen å tape og besluttet å gjenreise så raskt som mulig. Historien har vist at det var en klok beslutning. Og selv om bedriften har møtt flere utfordringer opp gjennom årene, er Rauma Ullvarefabrikk i dag en av de største leverandørene av garn til faghandel. I et marked med mye import fra lavprisland, satser Rauma fortsatt på produksjon i Norge.
Helnorsk
– Alt vi spinner selv er norsk ull, mesteparten fra Norsk Kvit Sau. Men vi bruker også ull fra kvit spælsau, som stammer fra den opprinnelige, norske sauerasen. Det er viktig for oss at vi utnytter nasjonale ressurser, mener Digernes.
Bedriften kjøper all ull fra Norilia, en underavdeling av Nortura, som har ullstasjoner lokalt rundt om i landet hvor ullen sorteres og klassifiseres. Rauma Ullvarefabrikk sier de er den fabrikken i Norge som bruker mest norsk ull. En del av produksjonen er industrigarn, som sendes til datterbedriften Røros Tweed for produksjon av Røros pledd. Resten spinnes til strikkegarn. Hvert år blir produsert rundt fire millioner kilo ull fra lam og sau i Norge, ifølge Animalia.
Det er to hovedtyper ull: crossbread – ull fra langhalede saueraser og spælsau-ull fra korthalede saueraser. Crossbred-ullen utgjør mellom 80 og 90 prosent av den totale mengden og kommer i all hovedsak fra Norsk Kvit Sau. Ingun Grimstad Klepp fra SIFO, OsloMet, er professor i klær og bærekraft: Hun arbeider med verdikjeden for ull i Norge og med mulighetene for miljøforbedringer gjennom fokus på langsomme og lokale klær.
Klepp mener vi er heldige i Norge som har både små og store spinnerier, nye og gamle, som gir et flott mangfold.
– Rauma Ullvarefabrikk har spunnet norsk ull siden oppstarten og de har også bidratt med oppskrifter på strikkeplagg, noe som er bra. Det spesielle med den norske strikkegenseren er at den er gjenkjennelig som noe særnorsk, men den er også i stadig endring. Vi holder på tradisjonene samtidig som vi er i stadig fornyelse, sier Klepp.
– Her i landet har vi hele verdikjeden: Vi har sauer, produksjon av ull, tekstilindustrien og en sterk kultur for bruk av ull. Det å vite hvor klærne kommer fra, i alle ledd, er et unntak og et privilegium i en verden de fleste ikke aner hvor, hvordan og av hva klær lages. De færreste i Europa har denne luksusen. Om det står at et plagg er «Made in Italy» er det i beste fall bare en av mange prosesser som er gjort der, forklarer professor Klepp.
Drømmejobben
Inne i fabrikken er det tørt og varmt. Og det lukter ull – på en god måte. Støyen fra de mange maskinene gjør at de fleste ansatte går med øreklokker. I starten av produksjonslinjen treffer vi en strålende blid Sylvia Bakken, som er produksjonsleder på Rauma Ullvarefabrikk. Det er ikke bare Digernes-familien som har ullvarefabrikken som familiebedrift, også produksjonslederen kan fortelle om flere generasjoner på gulvet.
– Både bestemoren min og bestefaren min fra Sogge-slekta jobbet her, forteller Bakken, som selv startet på fabrikken i Veblungsnes for bare to år siden.
– Bestefaren min, Arthur Sogge var fargerimester ved Rauma Ullvarefabrikk. Han kom til bedriften i 1934 og jobbet her frem til 1981. Og nå har jeg i en alder av 40 år funnet mitt kall på samme sted. Å være med på å forme et produkt fra ull til garn, til tepper, putetrekk og gensere – det gir meg enormt mye, sier Bakken.
Hun har som de fleste ansatte kort vei til jobben og hun er langt fra den eneste kvinnen som arbeider her. Av Rauma Ullvarefabrikks 46 årsverk er 33 besatt av kvinner og 13 av menn.
Den store sokketesten
Akkurat når VG Strikk er på besøk, jobbes det intenst med et nytt sokkegarn som snart skal lanseres. De fleste sokkegarn er forsterket med nylon. Dette garnet er av 100 prosent norsk ull, og slitestyrken kommer av at Rauma har blandet inn ull fra spælsau. De lange dekkhårene til spælsauen er svært slitesterke. Her er det ikke bare teknikk og design som må testes, men også forbrukstester som er viktige.
Produksjonslederen bretter opp buksebeina og viser frem strikkesokkene i arbeidsskoene. Kilometer etter kilometer tråkkes på fabrikkgulvet. Blir det hull på sokkene? Tåler de nok? Sokkene studeres i tillegg både før og etter vask for å sjekke om det nye ullgarnet leverer slik de håper det skal.
– Hvordan du spinner trådene er viktig. Ull tover, men dette sokkegarnet tover ikke! Det er barneforeldres våte drøm – du kan slenge dem i vaskemaskinen og de er like fine, lover produksjonslederen.
– Vi må levere på kvalitet, vet du, sier Bakken. Vi har forsøkt oss på et sokkegarn tidligere, men måtte avbryte fordi vi ikke syntes kvaliteten ble god nok til at vi ville legge det ut for salg. Nå har vi utfordringer på nøstemaskinen, men det går nok bra til slutt. Det er mye prøving og feiling – og banning, ler hun.
Fordeler med norsk ull
Norsk ull har flere fordeler. Det kalde klimaet her i landet, gjør at det finnes mindre utøy i sauens ull og den er derfor renere og trenger mindre kjemisk behandling. Renheten gjør norsk ull også mer miljøvennlig. Det andre er at man har vært flinke til å avle på de beste dyrene som gir en ensartet kvalitet.
– Det er viktig å kjenne ullens ulike kvaliteter. Og når jeg sier ulike kvaliteter, så mener jeg ikke god og dårlig ull. Men at ullen sorteres ut fra hva slags egenskaper og styrker den har, slik at den kan brukes til forskjellige formål. På den måten kan vi blande sammen ull med ulike fortrinn til det garnet vi vil ha, forklarer Erling Digernes.
Han forteller videre at den norske ullen er bra til håndstrikk og tepper, mens merinoull for eksempel er bedre til sportsundertøy. Norsk ull sorteres i 16 ulike klasser og måten ullen håndteres og sorteres på er helt avgjørende for hvordan kvaliteten blir. Rauma samarbeider svært tett med bondeorganisasjonen om dette.
– En må alltid vurdere kvalitet på ull ut fra hva den skal brukes til. Norsk ull kjennetegnes spesielt ved god spenst og elastisitet. Når den spinnes som kardegarn, som vi gjør, er den utmerket til håndstrikk, pledd og andre produkter der man ønsker volum og lav vekt. Og ikke minst, er produkter av norsk ull som er produsert i Norge miljøvennlige, sier Digernes.
Det koker ned til kjønn
Ifølge professor Klepp ligger strikking på topp når vi snakker om nordmenns hobbyer.
– Vi pleier å si at halvparten av alle kvinner strikker, pluss noen menn. Da snakker vi om en fjerdedel av den norske befolkningen. Jeg tror knapt det finnes noen andre hobbyer som inkluderer så mange, sier Klepp.
– Derfor synes jeg det er utrolig at vi i Norge ikke har vært mer stolte av norsk ull og produksjon av norske ullvarer. Island, som er mye mindre enn oss, har fått en hel verden til å forstå at de er gode på ull. De har selvfølgelig bra ull på Island også, men Norge har flere ullkvaliteter – tynnere, tykkere, sterke, blankere garn enn islendingene og vi er større kvantitativt.
– Hva kommer denne manglende stoltheten for norsk ull og ullvarer av, tror du?
– Det er et vanskelig spørsmål vi ikke har forsket på. Det mest nærliggende er at det koker ned til kjønn! Klær har blitt ansett som tant og fjas. Og klær forbindes med kvinner, som om det er noe menn ikke driver med! Dette er et paradoks særlig fordi klærne har vært så viktige på for eksempel ekspedisjoner, se bare på Nansen, i militæret og i romfarten, fortsetter professoren.
Hun mener at nedprioriteringen av tekstil kommer til uttrykk på mange ulike måter. Den måten industrien hårdhendt har blitt flagget ut, mangelen på merkeordninger for lokalproduserte varer, og mangelen på formidling av kulturhistorien.
– Vi har for eksempel heller ikke noe skikkelig museum for norsk strikk eller et opplegg for at turister skal lære om norske strikketradisjoner og genserstrikk. Våre tekstile tradisjoner, lokale klær og ull er fortsatt en uutnyttet ressurs i markedsføring og næringsutvikling, mener Klepp.
Fra bestemødre til japansk high tec
På ullvarefabrikken følger vi etter Erling Digernes opp i annen etasje. Til Strikkeriet. Nasjonalromantikere ser nå kanskje for seg en trivelig stue med fyr på peisen og strikkepinnesvingene bestemødre i gyngestoler, men her er det mer høyteknologien som rår.
– Her produserer vi liten linje med ferdigproduserte strikkeplagg, sier Digernes.
For at det skal kunne lønne seg må teknologien kunne erstatte mest mulig av håndarbeidet. Og i de japanske strikkemaskinene er teknologien avansert. Maskinen spytter ut genseren ferdig med ermer.
– Før måtte vi strikke forstykke og bakstykke pluss ermer og så montere for hånd plaggene for hånd. Det tok over en time. I dag bruker arbeiderne rundt ti-femten minutter på monteringen. Metoden heter Whole garment (eller på norsk Hele plagget, red.anm.). Maskinene kan ennå ikke gjøre alt, og de må passes av maskinoperatører. Og monteringen er det fortsatt mennesker som tar seg av.
– Akkurat nå er det islendere vi selger mest av. Ellers går det mye i Mariusgensere, som vi har lisensiert enerett på, pluss den populære Varde-genseren, forteller Rauma-sjefen.
Ifølge Store norske leksikon er en islender en skandinavisk betegnelse på en tykk arbeidstrøye eller genser av ull. Trøyene har oftest hvit bunn med et enkelt mønster i svart eller rødt og ble historisk sett brukt av arbeidsfolk og fiskere i generasjoner. I dag kan du leke deg med flere farger på islenderen din.
– Det er vel Ulvang som sier «Vi er ull», men jeg tenker det er et godt slagord for Norge, mener professor Ingun Grimstad Klepp.
– I de fleste norske garderober finnes det mer ull enn i nesten noe annet land i verden. Tradisjonsplagg som bunadene våre er et godt eksempel og strikkede gensere og kofter er en slags ryggrad i den norske garderoben. Vi bruker dem både til hverdags og til feiring av det norske, som på vintersportsarrangementer og hytteturer. Det er ikke uvanlig å ha en ullgenser fra 50- eller 60-tallet som fortsatt er i bruk i familien og som er like bra. Det sier noe om kvalitet, sier Klepp.
Bærekraft
Rauma Ullvarefabrikk er en bærer av kulturarv basert på den norske ullen. All ullen fabrikken kjøper fra Norilia er Svanemerket, noe som blant annet avspeiler lav kjemikaliebruk og godt dyrehold. Men kanskje enda viktigere når det gjelder miljø er at plagg av norsk ull har lang levetid og kan inngå i et mer bærekraftig klesskap.
– Ull er en naturfiber – 100 prosent naturlig og fornybar. Den er også nedbrytbar og det kommer ikke noe mikroplast fra ull, forklarer Marion Tviland, leder av Norilias ullavdeling.
– At ullen er Svanemerket, betyr at den norske ullen som Norilia selger og som har vært vasket hos Haworth Scouring Company i UK, har blitt sertifisert og godkjent av Miljømerket Svanen etter de kriterier de har for tekstiler. Det er strenge miljøkrav blant annet til bruk av kjemikalier og til vann- og energibruk. Det er også etiske krav, knyttet både til dyrevelferd og til arbeidsforhold for arbeidere med mer, sier Tviland.
Bærekraft er noe vi ikke kan la være å snakke om. Tekstilindustrien er nemlig en av de største miljøsynderne i verden. Ifølge FNs handelsorgan UNCTADs (United Nation Conference on Trade and Development) rapport fra 2019 står tekstilindustrien for mer drivhusgass-volum enn all flytrafikk og sjøfart i verden.
– Syntetiske fibre utgjør mer enn 60 prosent av den globale tekstilproduksjonen og vokser raskt. Estimater antyder at så mye som 20 til 30 prosent av all mikroplast i havet er fibre fra syntetiske klær. Det drives også en enorm overproduksjon i bransjen og overskuddslagrene blir destruert, forklarer Digernes.
– Her hos oss vil vi at det skal lages produkter som varer lenge. Vi produserer til etterspørselen. Gjør man det eliminerer man svinn, noe som er godt både for miljøet og businessen. Vi bruker norsk ull og foredler i Norge. Totaliteten i verdikjeden er viktig, mener Digernes.
Men mange konkurrenter har flagget ut og produserer nå garn i utlandet.
– Det er ikke alltid så lett for forbrukeren å se. Jeg pleier å si litt flåsete at jo større det norske flagget er på garnpakken, jo lenger unna Norge er garnet mest sannsynlig produsert. For Rauma Ullvarefabrikk er det å utvikle oss som industribedrift her på stedet et mål i seg selv. Det er vårt bidrag til grønn verdiskaping og lokale arbeidsplasser, sier Erling Digernes.
Blåmandag?
Han får medhold av ullsjefen i Norilia.
– Jeg tenker at Rauma gjennom sin bruk av norsk ull, bidrar til at norske ressurser utnyttes og at de utnyttes lokalt. De støtter opp om norsk sauenæring, arbeidsplasser i distriktene og levende bygder. Garnet Rauma produserer holder høy kvalitet og er laget for å vare lenge. Og de setter strenge miljøkrav ikke bare til råvarene de kjøper inn, men også egen produksjon. Garnet de lager blir både til nytte og glede for mange, og over flere generasjoner, mener Tviland.
– Coronaen har gitt den norske strikkebølgen ekstra fart, men frykter Rauma-sjefen en blåmandag?
– Det er det store spørsmålet. Men vår erfaring er at strikking ikke er noe du slutter med, når du først har lært det? Kanskje går det litt i bølger hvor mye du strikker, men har du først begynt ... Ja, da slutter du aldri med det, sier Digernes.
– Men kan du strikke selv?
– Eh, nei, det kan jeg faktisk ikke. Jeg burde vel lære meg det – han drar på det – men jeg kan mye om produksjon da!
Når sannheten skal frem har han faktisk strikket en bamse en gang på barneskolen, mer av tvang enn av glede – men det ble, som for de fleste menn, med det ene skoleprosjektet. På veien fra fabrikken i Veblungsnes ser vi dyvåte sauer som til tross for solide ullkåper har søkt tilflukt fra striregnet under trærne.
Med hurtigfallende temperatur og en høst på rask fremmarsj stiger drømmen en hjemmestrikket, varmende ullgenser i bilen. Kanskje blir det en islender?
Kilder: Rauma Ullvarefabrikk, Norilia, animalia.no, snl.no, «I tråd med tida gjennom 75 år».
