Turboneger-vokalist Tony Sylvester: - Stil er en lidenskap
MinMote fikk 3469 ord med turbovokalist Tony Sylvester, om oppveksten i britisk ungdomskultur, lidenskapen for herremote, og Thomas Seltzers Crocs.
Han var fangutten som ble frontmann. Mange lot seg overraske da Turboneger for fem år siden gjenoppsto med Anthony Madsen-Sylvester i front, et drøyt år etter Hans Erik Dyvik Husby bekreftet at han var ferdig i rollen som Hank von Helvete. Tony Sylvester var moteskribent for britiske GQ, og president i Londons Turbojugend – bandets svorne tilhengere. Nå er han godt inne i sitt femte år som The Duke of Nothing. MinMote møtte briten i forbindelse med Turbonegers novemberkonserter i Oslo, til en løssluppen prat om britiske casuals, menns trang til å samle på ting, og å kombinere rollene som denimkledd deathpunker og dresskledd herremann.
Stil for deg, er det lidenskap, hobby eller jobb?
Jeg vil si det er en lidenskap. Alt startet med, og det er uatskillelig fra, å vokse opp i Londons ungdomskulturer. Man var nødt til å presentere seg selv på en viss måte, og det hindret deg fra å bli banket opp, fra å havne i slåsskamper, og det definerte hvem vennene dine var. Det var ensbetydende med identiteten din.
Ikke at det er slik jeg tenker nå. Man vokser opp og blir individuell, men jeg kommer utvilsomt fra et tankesett om hvordan du passer inn i en gruppe, hvordan de kler seg, hva det betyr og hvor deres innflytelse stammer fra.
Need for Tweed: De beste ulldressene for ethvert budsjett
For briter, for engelskmenn, er det dette vi vokste opp med. Den ene søsteren min var en skinhead, den andre var interessert i art punk, så jeg hadde deres platesamlinger, deres stil, deres klær og alt som fulgte med. Jeg vokste opp på åttitallet, da casuals var det store. Det var på en måte det første jeg vendte meg til.
Det spesielle var alle de rare detaljene, som hvordan de splittet buksene så de skulle passe over skoene. Alt handlet om detaljer, og det var nok her jeg først opplevde hvordan man skille fra hverandre de små forskjellene i hvordan folk kledde seg.
Er det fortsatt sånn for deg?
I vennekretsen min er det mange som har forskjellig stil og kler seg forskjellig, og for dem er disse detaljene først og fremst viktig for dem selv, og kanskje et par andre som legger merke til det. De fleste registrerer det ikke, de ser ikke så nøye etter. Det har blitt mye mer personlig.
Så du og vennene dine kan sitte og nerde på de små detaljene?
På en måte, ja. Jeg må le litt, for jeg tror menn av natur liker å samle på ting, og har disse grillene i hodet. For meg er det klær, det er i hvert fall én av dem. For andre er det kanskje modelltog, eller gamle biler.
Eller i nordmenns tilfelle: Skismøring ...
Akkurat! For meg har det manifestert seg i at jeg er opphengt i klær, kultur, hvordan det henger sammen, hvem som går med hva, når og hvorfor.
Hva er ditt beste kjøp fra året som har gått?
Beste kjøp? Denne jakken!
Hva slags jakke er det?
Dette er en jakke fra Drake's. De har fått Macintosh til å lage den for seg, og den er basert på en gammel militærjakke kalt M43. De kaller denne D43, den er i vokset bomull, med et innerfôr i Tweed, og jeg har stort sett bodd i den i hele år. Den er som en jakke fra Barbour, men i motsetning til mange merker som forsøker å gjøre alt moderne, og veldig italiensk, med smale ermer, så liker jeg at denne fortsatt er som på gamlemåten, som i militæret. Jeg skrev forresten en omtale av den for svenske Manolo for en liten stund siden.
Hva er det ene plagget en mann trenger denne høsten?
Sannsynligvis det samme som hvert eneste år: en jegerlue. Så snart det blir kaldt plasserer jeg denne på hodet, og tar den ikke av igjen før det blir vår. Det er som en markering av at årstidene endrer seg. Vi må i hvert fall komme oss bort fra den løstsittende, rastafari-aktige greien folk går med.
Når du står opp om morgenen og kler på deg kremfargede bukser, en lys brun jakke og et rosa slips, ser du deg i speilet og tenker «haters gonna hate»?
Det er en balansekunst, og jeg tenker ofte over om jeg kan komme unna med det. Ikke som i «kan jeg få folk til å se på meg», men som i «vil andre tenke at det er naturlig at jeg går med dette». Du må balansere på den knivseggen. En av tingene jeg liker å samle på er gamle klær, og da ender det fort opp med at du ser ut som du går i kostyme. Du vil ikke se ut som en soldat, eller en cowboy. Den type klær er utvilsomt blitt assosiert med dette på grunn av at de er praktiske, at de tåler mye, og de er fortsatt fantastiske plagg, men om du bruker alle samtidig ... Jeg har i hvert fall blitt opptatt av å ha klær fra de siste hundre årene, litt lenger tilbake også, men samtidig få disse plaggene til å passe sammen.
Stor guide: Slik pusser du skoene dine best
Sånn sett er jeg mer opptatt av hvordan folk har kledd seg likt opp gjennom årene, ikke hvordan de har kledd seg forskjellig. Jeg vil ha en garderobe der jeg kan blande både gammelt og nytt, uten at det blir upassende. Om du går i hullete jeans og en dressjakke, eller i dress og joggesko, så ser det ikke riktig ut for meg.
Du kjøper mye gammelt militærtøy og arbeidstøy, men hva liker du best av det som er nytt på markedet i dag?
Det er et selskap som heter Ark Air, som lager moderne militærtøy, med mye tekniske materialer. De printer sine egne kamuflasjemønstre, blant annet for veldig små militærstyrker. De har bare drevet med dette i tjue år, men jeg mener, helt ærlig, at de har mer tradisjon og ekspertise i det de driver med enn mange andre selskaper som bygger på såkalt tradisjon arv. Mange av disse selskapene representerer ikke lenger det de drev med tidligere. Noen prøver å relansere gamle merkevarer, og hevder at de lager klær som de ble laget for hundre år siden, men det betyr jo ikke noe. Det gjøres åpenbart teknologiske fremskritt, både med tanke på komfort, og med tanke på å se bra ut. Selskaper som dette er like relevante som Barbour, Belstaff, Woolrich eller andre merker vi forbinder med den typen slitesterke utendørsklær. Det sagt kommer jeg nok alltid til å foretrekke knapper og glidelåser fremfor borrelås og ... Jeg er ikke glad i at det blir for teknologisk. Jeg liker godt klær fra åttitallet, fjellklatringsbølgen, men der stopper også interessen min.
Hva tenker du om den nye norske stilen, minimalismen, med sorte bukser og grå ullgensere?
Det er ikke min stil, men den er gjeldende i hele Skandinavia. Acne og A.P.C. er fremtredende nå, men det mote, det er det folk går i akkurat nå. Noe av det kommer sikkert til å bli med oss videre, og mye av det bygger på klassiske plagg og antrekk, men jeg er ikke veldig interessert i det. Jeg prøver å komme på hva jeg liker av moderne mote, og det eneste jeg kommer på er at jeg er glad i basisplagg fra merker som Uniqlo. Jeg liker de som lager klassiske, nærmest tidløse, enkle plagg, som ikke ser så moderne ut.
Hender at du kjøper sånt hos de virkelig store kjedene, som H&M og Zara?
Det er ikke så enkelt for menn, jeg tror dét er mye enklere for damer. Uniqlo er stort sett den eneste jeg går til. De har godt design, og ... Jeg har snakket om dette med noen venner av meg, at de må ha hatt en designer som var opptatt av Ivy League, og spesielt japansk Ivy League. De hadde fantastiske skjorter som kostet nærmest ingenting, regnfrakker og chinos som var veldig godt konstruert. De har alltid laget veldig bra klær, men samtidig er de det eneste merket av den typen jeg virkelig liker.
Med ti tusen følgere er du en tydeligvis en inspirasjonskilde for mange. Har du en inspirasjonskilde du kan vende tilbake til gang etter gang?
Det viktigste for meg er bøker. Jeg tror det er et toegget sverd at vi nå kan kontakte hverandre på flere måter, og i større grad, enn noensinne. Jeg har venner over hele verden, jeg kan følge deres visuelle dagbøker på Tumblr, på Instagram, og holde meg oppdatert på hva de driver med. Det er fantastisk, og jeg har gode venner jeg bare har møtt en håndfull ganger, som jeg fortsatt klarer å holde kontakten med. Ulempen er at det er lett for alle å ende opp helt like, når vi inspireres av de samme nettstedene, de samme menneskene. Dette er spesielt sant om man ser på den delen av Instagram som gir deg bilder du kanskje liker, og ender opp med å få servert, i bunn og grunn, det alle andre ser på.
Intimhygiene: På tide med en understellsbehandling?
Jeg tror at for oss som skriver om og jobber med det, er det lurt å holde seg unna hva andre skriver. Da vet du i hvert fall at når du oppsøker noe, så kommer du dit av en praktisk grunn, og ikke fordi noen har ledet deg dit. Jeg holder meg unna blogger, og holder meg stort sett til bøker – spesielt gamle bøker. En bok som har hatt stor innflytelse på meg er Alan Flussers Dressing the Man. Den tar for seg regler, ikke som i hva som er godt eller dårlig, men som i «slik ser du ut, og om du har et ansikt som dette er dette din farge, og dette er riktig jakke om du er høy, og denne om du er tynn». Reglene tar for seg hvordan man skal tenke om å kle seg, de er ikke noen oppskrift. Jeg tror at å tenke på dette, og å tenke på håndverk, mekanikkene bak hvordan klær er laget, er veldig viktig. Det handler ikke om merker, eller hvor mye penger man bruker, men om å være bevisst i valgene sine. I tillegg handler det om selvsikkerhet. Jeg har ikke lyst til å fortelle noen hva de skal gå med, jeg tror selvtillit er det beste tilbehøret en mann kan ha.
Så du tror på at man skal kle seg som den beste versjonen av seg selv?
Jeg tror det er sant, men jeg tror også man kan se veldig upassende ut om man møter opp i kjole og hvitt til et hvilket som helst arrangement. Det er en slags magisk formel, som handler om å være i den smarte enden av et akseptabelt spekter. Spesielt er det en tendens i Hollywood, når du møter opp til Oscar-utdelingen, du møter opp til en eller annen seremoni, at du toner ned antrekket, du knepper opp en knapp eller to, fordi det er kult. På en eller annen måte skal man vise at man ikke bryr seg, men man ender med å gjøre det motsatte, og tydeliggjør bare at man bryr seg altfor mye. Du viser bare at du har lagt altfor mye innsats i et forsøk på å virke respektløs, og går umiddelbart på trynet. Du ender opp med å se ut som en idiot.
Er det en kleskode, kle deg etter kleskoden!
Dere briter snakker om å kle seg smart, noe vi ikke har noen fullgod substitutt for i Norge. Hva ligger i uttrykket?
Det er et av de uttrykkene som betyr to ting. Smart betyr dyktig, så på den ene siden betyr det å kle seg dyktig. Jeg antar det impliserer at man har kledd seg på en måte som viser at man har tenkt gjennom hva man har på seg. Samtidig betyr det at man ikke kler seg uryddig, rett og slett at man ser bra ut, at du ikke har flekker på klærne dine. Jeg antar at omtanke og innsats er de to ordene som gir mest mening.
Hvor mye innsats legger du i antrekket ditt hver dag?
Sannsynligvis for mye. Jeg pleier å vitse om at antrekket starter med sokkene, og det er sannsynligvis sant – jeg er veldig glad i sokker. Ofte sier jeg, når jeg møter noen, at «det der likte jeg, det skal jeg prøve i morgen», eller noe i den duren. Når jeg pakker for en tur som dette starter jeg alltid med en stor, militæraktig jakke, med lommer til alt jeg trenger. I tillegg bygger jeg lag på lag, for å kunne kle av å på meg mellom flyvninger og bussturer. Man kan ikke bare ha en tykk jakke med en tynn skjorte under, man trenger alle de lagene i mellom.
Hvordan pakker en mann som er så glad i klær når du skal ut på turné?
Det er mange små tips og triks. Alltid gå med de tyngste skoene og den tyngste jakken din på deg, og pakk ned alt det lette. Om du skal pakke ned ekstra sko, rull sammen sokker og bruk dem som skotrær. Husk også å bruke skoposer, så du ikke f****r opp resten av klærne dine. Om du pakker for å kle deg smart er det utrolig hvordan du kan komme unna med bare å pakke et par forskjellige slips. Essensen i det er imidlertid å pakke det lette, og gå med det tunge på deg. Når det er sagt, så er det jeg går i akkurat nå det jeg oftest går med. En stor jakke, og stort sett alltid jeans. Fordelen med jeans er at det ikke er krise om du skulle søle på deg, eller noen andre skulle søle på deg. Aldri pakk lette bukser når du er ute og reiser.
Turboneger er et veldig visuelt band, hva betyr det for deg?
Jeg elsker det! Jeg elsker muligheten til å kle meg opp og være en annen på scenen, spesielt når du kommer fra en periode – jeg vokste opp, vi vokste begge opp, med hardcore – der alt skulle være veldig nedstrippet. Etter hvert kom grunge, som var fullstendig nedstrippet, der ingen skulle late som noe som helst. Så det å være i et band der alt handler om late som. der alt handler om å gjøre noe annerledes, og helt spesifikt skille seg ut som annerledes er veldig morsomt.
Det er ikke mye sammenheng mellom hva jeg går i til vanlig, og det jeg går med på scenen. Det sagt: Alt kommer fra min egen garderobe.
At de var denne typen band, hva hadde det å si for din interesse i utgangspunktet?
Visuelt, det å få en kopi av Ass Cobra foran meg, før jeg i det hele tatt hadde hørt musikken, det var bare: Wow! Det var en nedstrippet, enkel stil med denim, arbeidssko – og sminken. Det hadde noe Kenneth Anger, noe Scorpio Rising, noe tung homokult over seg. Det visuelle kom for min del før musikken, og jeg er glad for at de var like bra som så ut.
Snu det på hodet: Hvordan har din interesse i stil og klær påvirket bandet? Jeg har hørt at det ikke tok mange sangene på øving før dere var i gang med å diskutere antrekk.
Jeg tror bandet alltid har vært sånn, men det var nok et spark i baken å få inn en ny person. De var opprømte over å kunne lage en ny presentasjon, og alt det brakte med seg, blant annet klær og utseende. Vi snakker alltid om det, og en av mine favoritter er hvordan Knut har snakket om at han har hatt lyst på en klassisk rockedress.
Og det har han nå, den hvite?
Nå har han den hvite. Vi snakket mye om den, frem og tilbake, om hvordan det er den siste stilen fra rocken som ikke er berørt, som ikke er snakket om. Og den stiler var så fremtredende, den var syttitallet – rockestjerner i dress. Og dressene i seg selv var veldig distinkte, helt fra Rolling Stones, og Beatles på coveret av Abbey Road, til Roxy Music og ... egentlig alle. Det var en fast greie. Jeg er glad vi klarte å finne en skredder i New York som jeg har jobbet med før, som forsto ideen umiddelbart. Hun tegnet skisser, de klarte å arrangere selv på lang avstand, og de hadde bare én runde med tilpasninger før den var ferdig. Det er nok det antrekket i bandet jeg er mest stolt av, fordi det er det antrekket Knut burde gå i, det er sånn han burde presentere seg selv. Det er midt i blinken, det er perfekt.
Hva synes du om Seltzers stil, fleecejakke og Crocs?
Jeg kan banne på at halvparten av det er et forsøk på å hisse opp meg. Samtidig tror jeg dette er noe veldig felles i Skandinavia, det forholdet til fritidsmerker, med Fjellräven, Patagonia, og alle de andre ... Norrøna, for eksempel. At han bruker Crocs tror jeg er hans lille oppgjør med elitismen og etablissementet. Jeg tror det som virkelig appellerer til ham er en type post casual, hoi polloi-aktig stil, som består av mye fritidsklær, jegerlue, jeans og joggesko. Det gir mening når man tenker på det, for fotball er veldig viktig her, alle har et britisk lag de følger med, og deres forhold til engelsk kultur er å reise over for å se fotballkamper. I tillegg innbyr været her til denne typen klær.
Band og artister har, som du sier, alltid hatt en påvirkning på mote og stil. Hvilke artister gjør dette best i dag?
Dét er morsomt ... Jeg tror det er en åpenbar rød tråd fra athleisure, merker som Vetements, til, åpenbart, Kanye. Den typen designer..., jeg vet ikke hva jeg skal kalle det, nesten en slags myk stil, en blanding av militær- og fritidsklær. Det er ikke min type stil, men om man skulle tatt et bilde, en karikatur, av dette tiåret, så ville det vært dette. Men om vi snakker om folk jeg respekterer, eller som jeg liker, så er det ikke nødvendigvis noen i det hele tatt. Jeg tenker ikke at stil og artister har noe å gjøre med hverandre lenger. Hvis du er ungdom, om jeg var del av en ungdomsgruppe, så ville det vært et annet spørsmål. Heldigvis er jeg ferdig med dét.
Hva med typer som Mark Ronson, med en stil tettere forbundet med rock?
Hele den bevegelsen, den stilen drevet av Hedi Slimane, smale dresser, det er utdatert nå. Det er forrige side i boken, men hva er på neste side? Det er spørsmålet.
På scenen er du The Duke of Nothing, men hvilken annen britisk hertugs garderobe ville du helst hatt?
Hertugen av Windsor, åpenbart! Det morsomme er at jeg ville hatt garderoben til Edvard VIII, men utseendemessig liker jeg Edvard VII bedre, fordi han er en litt større fyr. Noen påpekte noe artig for meg her om dagen. Om man ser på bilder av Edvard VII i sort-hvitt så er antrekkene utrolige. Om man ser på fargebilder av ham, da blir det helt... ah, sjokkerende!
Har du sett The Crown?
Ja, skredderen min lagde dressene de bruker i serien.
Så der går det greit om dagen?
Vel, de er i hvert fall veldig opptatt. Flesteparten av de mannlige hovedrollene fikk alt skreddersydd. Alle dressene til prins Philip, alle dressene til Edward VIII, barnas klær, til og med prinsesse Margareths jaktjakke. De gjør mye for filmer, men spesielt i The Crown synes jeg de fikk mye rett. Bare interiøret er jo helt utrolig, midt i blinken. Jeg har nesten ikke fulgt med på handlingen, jeg har blitt så opphengt i detaljene. Det er nok det første programmet som tar for seg detaljer på en sånn måte siden Mad Men, og skaper noe som er fullt og helt troverdig. Det er en serie du kan se på med lyden av, bare for å nyte det.
Fansen din er denimkledde punkere, du går med sminke på scenen, og så drikker du martini i dobbelspent dressjakke og skreddersydde bukser. Hvordan takler du den motsetningen?
Jeg vet ikke. Jeg tror fansen kan verdsette det, at det synes jeg er litt eksentrisk. Jeg tror ikke det så stor forskjell på dét og at mange i Turbojugend har vanlige jobber. For dem er Turbojugend en mulighet til å slå seg løs og kle seg ut, akkurat som det er for bandet. Det har tatt meg lang tid å bli vant til å omfavne den typen motsetninger i personligheten min. Jeg er oppvokst med punk og hardcore, men samtidig setter jeg pris på de finere ting i livet. Det er den jeg er, og folk ser ut til å akseptere det.
Fra arkivet: Hva er forskjellen på en blazer og en dressjakke?
Jeg har skuffet én fyr. Jeg husker skoene mine skuffet et medlem av Turbojugend i New York – jeg gikk i penny loafers. Han stirret på meg en god stund, så jeg spurte om det gikk bra. Han så på meg og sa: «Jeg hadde ikke forventet at du gikk i den typen sko». Det er nok den eneste gangen jeg har fått høre det.
Jeg hører at Turboneger skal lansere sitt eget øl, men har du noen gang vurdert å lage en Turbonegroni?
Vi har diskutert «turbonegronien», ja. Vi har snakket om det, og Himkok har ønsket å lage den. Jeg har et par ting jeg liker å gjøre når jeg lager en negroni, så jeg har tenkt at jeg kan lage den. Jeg har også lekt litt med tanken på å gjøre noe litt annerledes, blant annet bruke noe annet enn gin, men ... nå skal jeg ikke si for mye. Men ja, det ville vært ideelt.
PS! Turboneger spiller på Kvarteret i Bergen 24. november, før årets turné avsluttes på Rockefeller i Oslo 25. november.
