Eller: Hva coronaviruset har lært meg om hverdagsgarderoben min.
En innrømmelse: Siden coronaviruset traff Norge har jeg forholdt meg til myndighetenes retningslinjer som Roar Stokke forholder seg til korrekt setningsoppbygging. Jeg brøt ingen hytteforbud, men da Erna Solberg stengte Norge rømte jeg Oslo til fordel for Hedmarks Innlandets dype skoger, for mor, far – og to uker med det tursekken min kunne romme av klær.
Dette trenger du på jobbreisen
Nå – en Oslo-retur, en fraflyttet leilighet, to uker på gjesterommet hos storesøster og resten hos en god venn – senere, gjør tursekken fortsatt nytte som garderobe. Og det går helt fint.
Det betyr ikke at alt jeg trenger av bekledning får plass i én bag. Som de fleste andre har jeg også alpinstøvler, skallbukser og dresser stuet bort i skuffer og skap. I løpet av en hverdagslig uke klarer jeg meg imidlertid med det jeg rev ut av skapet da Norge gikk i stå, og det føles hverken ensformig eller kjedelig.
Så hva pakket jeg egentlig med meg?
To par jeans – en sort og en blå – drar lasset på buksefronten, med en sandfarget kordfløyelbukse på innbytterbenken. To lyse skjorter holder meg propert antrukket både i videomøter på jobb, og i middagsselskaper med venner. Er det varmt ute bruker jeg skjortene ukneppet over en av de seks hvite t-skjortene jeg pakket med meg. Er det det kjølig trekker jeg på meg en tynn, rundhalset ullgenser – i mitt tilfelle står fargevalget mellom grått og blått.
En sort hettegenser og en lysegrå collegegenser veksler på å holde meg varmt og behagelig antrukket i helgene, mens en lett løpeshorts og en treningstrøye sørger for at jeg har noe å bli svett i. Yttertøysparken består av en tynn boblevest, en skjortejakke i fleece og en vanntett frakk. Kombinert på forskjellige måter takler de alt Norge har bydd på av vær og vind – selv om jeg klart ville trengt kraftigere skyts i full vinter og tjue blå.
Vårens fineste skjortejakker
Resten av sekken fylte jeg med sokker og undertøy – akkurat nok til at jeg må vaske klær omtrent en gang i uka – før jeg stappet et par solbriller i topplokket, og trakk en hvit caps ned på hodet.
I det store og hele har dette gjort nytten sin i drøye to måneder. Det er imidlertid ett unntak. Selv om to par joggesko i skinn ser vel og bra ut, merker jeg at begge parene kunne hatt godt av å stå til lufting et par dager. Den hyppige bruken er rett og slett grobunn for svette føtter og stram lukt.
Det finnes mange gode råd for hvordan man skal oppdage hvilke plagg man aldri bruker. Et eksempel er å henge alle kleshenger samme vei i starten av året, og se hvilke som fortsatt henger på samme måte et år senere. Er de ikke brukt, gjør de sikkert bedre nytte et annet sted. Jeg er ganske sikker på at Fretex kan vente seg en bærepose eller to når jeg først får tatt en titt i klesskapet igjen.
Å «bo i bag» er riktignok ikke praktisk – det er rotete, krøllete, og man vet aldri helt hva som er rent eller skittent – men det har lært meg to ting. Jeg er åpenbart god til å pakke, og jeg har for mange plagg.
Lurer du på noe om denne artikkelen? Bruk kommentarfeltet, eller finn meg på Twitter som @sverrehagen!
