Kommentar: Det egentlige innholdet i vesken min
Jeg har gått rundt og båret på søppel, og det er både min og delvis moteindustriens skyld.
Jeg sto i kø for å komme inn på et utested da dørvakten ville ta en titt i vesken min. Du har ikke noe drikke med deg? spurte han, nei da, sa jeg jovialt. Han så ned i vesken, rotet litt rundt, løftet på den.
Men den er så tung, sa han og så forvirret ut, for det var vitterlig ikke noe å drikke oppi der, og han lurte kanskje på om det var en veske med skjult bunn og hemmelig bar.
Han måtte gi seg til slutt, og jeg tok med meg vesken inn på utestedet og tenkte at jo, den ER kanskje litt tung.
Pengerullvesken til 40.000 kroner
Ryddet livet – glemte vesken
Det var bare noen måneder siden jeg hadde lest Marie Kondos ryddebok, jeg hadde ryddet hele leiligheten og gitt bort og solgt alt som ikke «fremkalte glede». Men avsnittet Kondo skriver om hvor viktig det er å rydde vesken sin hver dag – av respekt for vesken – hadde jeg tydeligvis hoppet over. Men da jeg satte i gang å undersøke hvorfor vesken min veide så mye, så viste det seg at veskens EGENTLIGE bunn lå mye lenger ned enn jeg var klar over.
Gjennom en arkeologisk utgravning fant jeg et tresifret antall kvitteringer, fire esker pastiller, fem kulepenner, fire typer tyggegummi. En plastgaffel med bare en tagg intakt (har jeg funnet opp en helt ny bestikktype?). 40 engelske pence. En prosecco-kork. En liten Apple-overgang jeg hadde beskyldt kollegaene mine for å ha stjålet fra pulten min. En smokk fra da jeg var på ferie med en venninne med barn. Det lå til og med et fossil av et bananskall nedi der.
Det virket som årevis med skrot, men jeg har bare eid vesken i et halvt år.
Hver gang jeg får en kvittering på en butikk eller restaurant så putter jeg den bare løst i vesken. Tror jeg at den automatisk vil glatte seg ut og legge seg selv ryddig i et ikke-eksisterende arkiveringssystem? Jeg tror visst det.
Rådyr veske sammenliknes med Ikea-bag
Bar på rot
Sannheten er dette: Jeg har gått rundt og båret på søppel. Hver dag, til jobb, fra jobb, til middag, på byen, på date, alle steder jeg har vært, har jeg hatt med meg mitt trofaste søppel. Ikke bare søppel altså, det viste seg også at det lå et par relativt dyre øredobber nedi der. (Alle arkeologiske utgravninger trenger en skatt)
Men stort sett er det skrot jeg har båret rundt på.
Amerikanske kvinner bruker mer enn 11 milliarder dollar på vesker hvert år og eier i snitt 13 vesker hver. Hvis norske kvinner ligner sine amerikanske søstre, og mine norske søstre ligner meg, så betyr det at vi bærer rundt på utallige tonn med skrot hver eneste dag, vi bare frakter det formålsløst rundt som små arbeids-esler.
At jeg ikke har ryddet i egen veske på en stund skal stå for egen regning. Jeg bøyer hodet i skam. Men noe av skylden må også moteindustrien ta. Mange dameklær har kjønnsdiskriminerende små lommer hvor det ikke er plass til det vi skal ha med oss, og dermed tvinges vi inn i et veskebehov. (I 2016 ble det startet en some-kampanje som fikk kvinner verden over til å tvitre med emneknaggen #wewantpockets).
Måtte kildesorteres
Etter at den arkeologiske utgravingen var over og jeg hadde kastet/kildesortert det som ikke fremkalte glede, (og vasket bort det som muligens var fossilet bananjuice), så hadde vesken plutselig blitt veldig stor og veldig tom. Og det ble ikke lettere å finne tingene mine, for nå måtte jeg så langt ned for å fiske opp mobil og nøkkelkort til jobb. Det var enklere da den falske bunnen av kvitteringer, øredobber, pastiller og plastgaffel løftet det viktige innholdet opp til overflaten. Så nå har jeg tre alternativer: Rumpetaske, fiskevest eller guttebukser. Eller forresten, fire: Jeg kan la livet gå sin gang og la vesken fylle seg opp med skrot på egen hånd, helt til en ny dørvakt betviler væskeinnholdet i vesken og jeg kan starte runddansen igjen.
