Døden kan ikke sendes i retur
I likhet med trender og moteklær
kommer tragedier fra tekstilindustrien på løpende bånd. I slitne fabrikker, mellom flittige fingre og utmattede kvinner, venter døden. Den kan ikke sendes i retur
Det er seks måneder siden Rana Plaza-kollapsen utenfor Dhaka i Bangladesh, som kostet 1131 mennesker livet og etterlot over 2.500 skadde. Komplekset huset fem tekstilfabrikker, men til tross for at det ble observert sprekker i bygningen dagen før, ble ingen arbeidere evakuert. Det er også elleve måneder siden 112 mennesker omkom da det brøt ut brann i en fabrikk i samme område. Vitner kunne fortelle at arbeiderne ble låst inne i flammehavet uten mulighet til å flykte.
Ifølge en rapport laget av Clean Clothes Campaign og International Labour Right Forum er tekstilarbeiderne i Bangladesh ikke bare de dårligst betalte i verden, de jobber også under de farligste forholdene.
Verden er imidlertid fylt til randen av urettferdighet, og med vår daglige dose nyheter stilner fort larmen av «gammelt nytt». Men tar du en titt på merkelappene på klærne dine, oppdager du fort at krisens klamme hånd også berører deg. Importen av klær fra Bangladesh til Norge har økt fra i underkant av 500 tonn i 1988 til nærmere 7.000 tonn i 2012, og veksten ser bare ut til å fortsette.
Av de fire millioner tekstilarbeiderne i Bangladesh er om lag 80 prosent kvinner - mange av dem på min alder. Unge kvinner fra den tredje verden syr klær til unge kvinner i vesten. Gapet i velstand er minst like stort som håpet om en bedre hverdag for de som produserer det vi velvillig legger i handleposen.
De siste seks månedene, etter tragedien på Rana Plaza, har over hundre klesaktører som kjøper tjenestene sine i Bangladesh tatt et stort steg i riktig retning ved å binde seg juridisk til Accord-avtalen som skal sikre tryggere forhold for arbeiderne. Varner-gruppen, Helly Hansen og Voice-konsernet er blant de norske klesaktørene som har forpliktet seg.
Veien til målet er likevel lang. Vestlige forbrukeres forfengelighet skaper riktignok arbeidsplasser, men det haster med å få orden i sysakene. Akkurat nå blir tekstilarbeidere i Bangladesh utsatt for vold på arbeidsplassen, mange står uten en reell mulighet til å fagorganisere seg. I tillegg blir de tvunget til å jobbe lange skift for en lønn som ikke dekker grunnleggende behov. Ofrene etter Rana Plaza-tragedien har mistet armer og bein, samt muligheten til å forsørge seg og sine familier, uten noen form for kompensasjon.
Den mektige moteindustrien må evne å møte forbrukernes forventninger om verdighet for de menneskene som betaler med blod. Dette regnskapet skal også gå opp.
