Kommentar: Vi tjukke, vi sjalu
La meg legge kiloene på bordet: Jeg er overvektig. Jeg har vært alt fra meget slank til middels rund, og nå for tiden er jeg sistnevnte. Selv kaller jeg meg vanligvis ikke tjukk, men både barn og fulle folk har gjort det.
Jeg er også sjalu av og til: Jeg var sjalu da nabogutten fikk He-Man-figurer og alltid valgte He-Man og Battle-Cat, mens jeg måtte være Skeletor eller Tri-Klops når vi lekte. Jeg var sjalu på dem som fikk Jean Paul-klær tidlig på 90-tallet, og nå for tiden er jeg sjalu på alle som angivelig er sammen med Alexander Skarsgård.
Men. Det er et men her.
Hvis jeg kritiserer reklamer, bloggere eller medier for å ha et overdrevent fokus på sylslank, lettkledd kvinnekropp som stadig må bli enda tynnere, enda bedre trent og enda mer «detoxet», tarmskylt og juicet, betyr det ikke nødvendigvis at jeg er sjalu.
Jeg vet fra kommentarfelt og Facebook-statuser at mange mener det: At enhver overvektig person som forsøker å ytre kritikk mot et system som bruker en sylslank, lettkledd kvinnekropp til å selge alt fra barnevogner til datamaskiner, høster kommentarer av typen «Du er bare sjalu på dem som har viljestyrke til å trene og passe på hva de putter i kjeften». «Du hører ikke menn syte om dette.» Eller: «Hvorfor skal vi hylle helsefarlig fedme?» - slik enkelte mener Elles juli-forside gjør.
Jeg får lyst til å plante den røslige ræva mi på hodene deres og ta skviseøvelser (altså har jeg på ingen måte treningsvegring). Men la meg forsøke med argumenter i stedet:
Å redusere en meningsmotstander til en emosjonsstyrt, irrasjonell latsabb av et fettberg, er en effektiv hersketeknikk, men på ingen måte rimelig.
Fordi: Vi mennesker er ikke definert av kroppsfasongen vår. Både sunne og usunne kommer i flere fasonger i alle kjønn, og verdisettene i hodene våre er ikke styrt av tykkelsen på innpakningen.
Og selv om vi alle vet at vektreduksjon krever forbrenning av flere kalorier enn man får i seg, kan ingen utenforstående vite de ofte svært sammensatte grunnene til at enkelte er overvektige.
At jeg er det fordi jeg er lat, betyr ikke at alle overvektige er det.
Jeg vet heller ikke hvorfor enkelte er veldig tynne eller undervektige, og synes selvfølgelig ingen bør presses til kroppsskam. Hverken fettlass eller beinrangel er grei sjargong.
Det absurde er at det virker som folk flest respekterer at det er komplekse årsaker til at folk får spiseforstyrrelser og blir undervektige. Mens er du spiseforstyrret og overvektig brukes fraser som «Du må skjerpe deg» eller «Det handler bare om viljestyrke». Fremdeles er det å være slank synonymt med selvkontroll, mens å være rund forbindes med fråtsing og latskap.
Likevel, at man er kritisk til overflødig illustrasjonsbruk med tynnpene idealdamer, betyr ikke at man er i mot slanke modeller overhodet. Men hva har en dame i underbuksa i en reklame for biler, spillkonsoller eller øl å gjøre? Og da mener jeg ikke hva en dame har med disse produktene å gjøre, men hva hun gjør der uten klær.
Kvinnekroppen selger. Og den har en annen historie enn mannekroppen. Det er en lang tradisjon for objektifsering av kvinnekroppen, som gjennomsyrer alt fra kunst til kommers.
Det betyr ikke at alle fremstillinger av kvinnekroppen er objektifiserende, ei heller at fremstillinger av mannen som objekt er noe bedre, men det innebærer at kjønnene har et svært ulikt maktforhold.
Hadde menn slitt med å finne en mannlig rollefigur på film som spilte en hovedrolle, eller i det hele tatt hadde replikker som ikke handlet om kjærlighetsliv, hadde kanskje flere menn bekymret seg for fremstillingen av deres kjønn også.
For grunnen til at vi kvinner reagerer med kritiske røster - eller det mange liker å avfeie med «hylekor» - er at forholdet i 2015 fremdeles er skjevt som et gammelt hyttegulv.
Grunnen til at du fremdeles blir opprørt over at det i ny og ne er en person med gjennomsnitts- eller overvekt i mediene, er at du bare er vant til å se de superslanke.
Grunnen til at du mener tjukke må være sjalu på enhver sylfide, er at de supertynne fremdeles er idealet. To forsider med såkalte plussmodeller omtrent på størrelse med gjennomsnittet i Norge, kommer ikke til å skape kork i MacDonald's-køen, men det gjør kanskje at en ulykkelig tenåring får det litt bedre med seg selv.
Å ønske mer mangfold er hverken oppfordring til overvekt eller hat mot slanke kvinner.
På veien mot å bli mer kroppstolerante tror jeg vi rett og slett må tåle å se mer av flere typer av kropp. Ensidig fokus på den ene eller den andre typen skaper en rift mellom fremstilling og virkelighet.
Kanskje trenger vi alle - både tykke og tynne - å slappe litt mer av i hodet og bli glade i oss selv. Kanskje kroppen da etter hvert følger etter.
Så ja, jeg er muligens tjukk.
Men jeg er ikke sjalu.
