Kronikk: Minoritetskampen må kjempes av oss alle
Jeg vokste opp i en av Oslos mest flerkulturelle bydeler. Det har formet meg og mitt syn på hva som bør være den viktigste kvinnekampen i dag. Nemlig en kamp for minoritetskvinner. Den bør kjempes av oss alle, også av motebransjen, skriver Hege Aurelie Badendyck.
I forbindelse med kvinnedagen 8. mars har MinMote bedt et knippe norske kvinner beskrive hva feminisme betyr for dem i dag. Du kan lese kronikken til Anita Krohn Traaseth, Tine Mollatt og Mona Berntsen her.
Av Hege Aurelie Badendyck, kreativ konsulent og stylist.
De fleste venninnene mine i oppveksten var flerkulturelle. Jeg erfarte tidlig at de ikke hadde de samme rettighetene som meg, og langt ifra som sine egne brødre.
Mange gruet seg til den dagen de fylte 18, fordi de visste at foreldrene deres ville foreslå en kommende ektemann for dem. Og de fryktet at de ikke ville få fullført en høyere utdannelse fordi familien krevde noe annet. Dette var jenter fra flere ulike kulturelle og religiøse bakgrunner, og friheten deres var på lånt tid.
For hver eneste dag som gikk nærmet de seg et liv de ikke ønsket.
Vi hadde hengt sammen hver eneste dag i oppveksten, venninnen min og jeg. Plutselig var vi tenåringer som ville gå på fest, pynte oss og være sammen med gutta. Og det var da vi glapp hverandre. Kravene som ble stilt til henne var noen helt andre enn de som ble stilt til meg. Hun var i foreldrenes øyne nå blitt en voksen, og de hadde en plan for henne.
Den siste gangen vi var sammen var vi 17. Hun hadde forelsket seg i en gutt som familien ikke godtok, og hadde bestemt seg for å stikke av hjemmefra. Hun var redd, men samtidig bestemt. Det siste hun ville var å bli frarøvet retten til å bestemme over seg selv, og hvem hun skulle dele livet sitt med. Etter noen måneder på rømmen ble hun funnet i Nord-Norge av en mann som faren hadde hyret. Deretter ble hun sendt til hjemlandet.
Etter omlag to år gikk vi plutselig på hverandre på gaten. Hun kom trillende med barnevogn, baby nummer to i magen, og en ektemann fra hjemlandet ved sin side. Jeg visste hvor mye hun hadde fryktet nettopp dette. Og der gikk hun, fanget i en skjebne hun hadde forsøkt å flykte fra. Hun var bare én av mange av mine venninner som opplevde tvang og vold i hjemmet.
Å ta kampen som en to-kulturell minoritetskvinne i Norge og stå imot presset fra egen familie, samt forventningene fra storsamfunnet ble for tøff for henne. Hadde hun den gang hatt synlige, flerkulturelle forbilder som hadde våget å belyse problematikken i det offentlige ville det kanskje hjulpet henne på veien.
Opplevelser i ungdomstiden gjorde meg utvilsomt bevisst på hvor heldig jeg var som fikk bestemme over min egen fremtid. Samtidig var det vanskelig å være vitne til at flere av mine beste venner, som var akkurat som meg, ble frarøvet den samme retten og friheten.
Vi var jenter med de samme drømmene, målene og visjonene. Hvorfor skulle jeg få et så annet utgangspunkt enn venninnene mine? Rettferdighet og likestilling for jenter var noe som opptok meg tidlig. Nettopp fordi jeg aldri følte at det var oss og dem, men vi.
En større åpenhet ville også for meg som etnisk norsk ungdom i et flerkulturelt miljø tydeliggjort hvor grensene går for hva som er å ha respekt for andres kultur, og når det plutselig handler om menneskers rettigheter.
For et par uker siden satt jeg og scrollet meg gjennom Instagram. Et bilde dukket opp som gjorde meg både rørt og glad. Det var forsiden av siste CR Fashion Book, eks-redaktør for franske Vogue sitt magasin. Hun hadde valgt å bruke modellen Halima Aden med hijab på forsiden.
Aden har kjempet for retten til å bære hijab og samtidig få muligheten til å ha en internasjonal modellkarriere. Hun har ønsket å være nettopp det modige, synlige forbildet for unge jenter som hun selv ikke hadde som liten. I dag har hun kontrakt med et av verdens største modellbyråer, og har altså landet sitt første magasincover.
Dolce & Gabbana lanserer kolleksjon med hijab
At sterke, kvinnelige forbilder og idealer ikke bare har ett ansikt er fremdeles uendelig viktig å formidle. Motebransjen har en enorm makt og påvirkningskraft, også her i Norge. Og selv om det har skjedd mye de siste årene, har vi fremdeles et stort og viktig ansvar i forhold til å fremme og sette fokus på mangfold. Nettopp fordi vi er mangfold. Og nettopp fordi det er de som blir sett, som blir hørt. Den norske kvinnen kommer i alle farger, med ulik kulturell bagasje, fra alle samfunnslag, og med ulik religiøs bakgrunn. Det er den norske kvinnen anno 2017. Det er for henne vi fremdeles har mye å «fighte» for. Hun er en av oss, og hun må synliggjøres og høres.
Kampen for minoritetskvinner må ikke bli en kamp av og for minoriteter. Det må være en felles kamp for kvinners rett, og den må kjempes av oss alle.
