Kommentar: Operert i hue og ræva for å fungere, ikke posere
Min kropp er en vandrende påminnelse om å leve. Den er ganske vakker.
EMILIE PAT. WILLIAMS, frilans historieforteller og kreatør
Ti sting i hodet, seks i halsen, femti på magen, tyve på ryggen, tredve på låret, seksti på leggen, ti rundt knærne, ti rundt anklene og tredve på armen.
Jeg ser på den pågående debatten med stor bekymring, og vil med dette bilde, denne posituren (det var så vidt jeg klarte å holde balansen), gi D2 og Sophie Elise Isachsen et forsiktig spark bak. Og jeg oppfordrer alle foreldre til å printe meg ut i A3 og henge meg opp på rommet til barna med påskriften:
«Operert i hue og ræva for å fungere, ikke posere».
Operasjonene måtte til for å få meg til å våkne. Puste, fungere. Gå. Slike ting. Jeg skulle vært død. Der var det alle trodde da avisene skrev «kvinne (24) livstruende skadd i front-mot-front-kollisjon», 19. august 2012.
Kristin Gjelsvik ut mot Sophie Elise: – Nå er det nok
Norske kirurger sørget for at jeg fikk leve. De åpnet meg, i buken, hofta, leggen og ryggen – blant annet. Stoppet store blødninger, flyttet hjertet og hofteskåla tilbake på plass. Kirurgi på sitt beste.
D2 svarer på kritikken: Når kroppspositivismen vokser seg stor og bred
Kroppen min var godt trent da jeg krasjet. En lege sa at dette med stor sannsynlighet var med på å redde livet mitt. Alle mine timer på løpetur, på fotballbanen, i treningssalen. Det betalte seg.
Kommentar: Ut mot «misforstått kroppspositivisme»: Hyklersk
Kroppen min var i stand til å tåle livet, liksom. Jeg husker at jeg før ulykken følte meg lynrask, sterk og nærmest udødelig. En typisk jypling på 24 år, kanskje, men jeg var smertefri og visste knapt hva et handikap var. I dag vet jeg bedre.
Det er lærerikt å ikke fungere for en periode i livet.
Være neddopet og nyoperert med ujevne mellomrom. Å ikke kunne gå, bevege seg fritt, tenke klart. Det har gitt meg en kostbar, men unik erfaring og forståelse. Selvfølgelig er det mye jeg savner når jeg tenker på den «feilfrie» kroppen før ulykken. Dagens snart 31 år gamle kropp er ikke på samme nivå, det blir den aldri.
Jeg hadde forhåpentligvis min siste operasjon i fjor, og i forrige uke løp jeg mine første tyve minutter uten smerter eller pause for første gang! Jeg nærmer meg en kropp klar for nye trøkk. For det er vel derfor vi trener?
Min avkledde kropp er en vandrende påminnelse om å leve. Den er ganske vakker, om jeg får si det selv. Vakker fordi den fungerer. Fordi kroppen min gjør som jeg sier.
«Løft det glasset!» Og hånden mi løfter glasset. «Gå til butikken!» Og beina mine går til butikken. Jeg kan bøye meg ned og knyte sko, strekke hendene i været, løfte begge armer og begge ben. Jeg kan løpe, sykle, danse og gå. Det er helt sykt hva kroppen tillater meg å gjøre. Helt sykt normale ting. Jeg kan gå fra tanke til handling uten involvering av noe annet enn min tid, mine hender, er det en fin kafé der borte? Så setter jeg meg der. Det er det fine med livet mitt slik det er nå.
Kristin Gjelsvik fikk følgerboost etter bloggfeiden
Jeg har åpne luftveier, frie rømningsveier og en smertefri kropp fra jeg våkner til jeg legger meg, stort sett. Og selv om jeg er flink til å sette pris på det faktum, min kroppslige frihet, kan jeg fort glemme det når alt til enhver tid føltes vanlig og hverdagslig.
Heldigvis hender det at jeg kroppen min husker, både hva den har vært og hvordan den kunne ha vært, når jeg våkner i egen seng uten hjelp fra rør, hjul eller mamma. Da setter jeg på hiphop i stua og danser for naboene.
