Fem ting Oslo Runway trenger for å lykkes
En moteuke som vil gjøre Oslo til en motemetropol trenger færre kjendiser, og fire andre viktige ting.
I dag går Oslos nye «moteuke» - riktigere sagt motedag - av stablen, med merker som byTiMo, Johnny Love og Epilogue på visningslisten. Bak står Norwegian Fashion Institute-leder Gisle Mariani Mardal og PR-byrået Thisis - med kosmetikkgiganten L’Oreal i ryggen som hovedsponsor.
Bakgrunn:Oslo Runway erstatter Oslo Fashion Week
Pengene er med andre ord på plass – her er fem andre ting Oslo Runway bør få til om de vil bli en seriøs moteuke:
Flere innkjøpere
Skal man få norsk mote ut til massene, er man avhengig av at de riktige personene er på plass på moteuken. De som har den virkelige makten til å gjøre noe – innkjøperne. Innkjøpssjefer for store, prestisjetunge butikker og varehus er som rockestjerner å regne i bransjen – det er de som bestemmer hvilke merker og plagg som skal henge på klesstativene de kjøpesterke kundene deres skal bla gjennom. Derfor er det ikke nødvendigvis et pluss at Oslo Runway er planlagt midt i innkjøpsuken, da de viktigste innkjøperne allerede kan være fullbooket med salgsmøter i andre motemetropoler. Vil Oslo Runway vise at de mener business, er disse essensielle.
Færre kjendiser
I forlengelsen av første punkt, er Oslo Runway nødt til å kvitte seg med trash-stemplet den forrige moteuken har hatt. Det er de langt på vei til å klare. Mens moteuken tidligere har blitt kritisert for å være en fjollete kjendisfest, har Oslo Runway så langt klart å holde fokus på moten, men uten å miste pressens interesse – blant annet ved å slippe nyheten om atGwyneth Paltrows norske favorittmerke byTiMo skal først ut.
De heteste designerne
Norsk mote har utvilsomt blomstret de siste par årene; I fjor hjalp Pia Tjelta byTiMo med å dra inn 75 millioner, mens Line of Oslo året før omsatte for 54 millioner - for å nevne noen. Sistnevnte skal riktignok vise på Oslo Runway, men heteste, mest trendy og fremadstormende merkene, mangler. Mardou & Dean (6,2 millioner i omsetning i 2013) og FWSS (23,9 millioner i omsetning i 2013) glimrer med sitt fravær. Førstnevnte har dessuten valgt å ha show i moteuka i København, mens FWSS har åpnet visningsrom i Paris. Med mindre Oslo Runway på sikt klarer å lokke dem hjem igjen, vil det bli vanskelig å hevde seg i internasjonal sammenheng.
Støtte fra politikken
Som den fjerde største verdiskaperen i verden, har mote et økonomisk potensiale som ikke er i nærheten av å bli tatt ut i Norge. Mens danskene har pumpet millioner av kroner inn i sin egen motenæring de siste tjue årene, har norsk mote slitt med å få støtte. I den danske hovedstaden blir rådhuset passende nok brukt som visningsarena under moteuken. I Oslo fikk NFI-sjef Gisle Mardal avslag på å gjøre det samme – kanskje et signal om at norsk politikk ikke er klare for å satse på mote enda.
En fungerende moteskole
Til Aftenposten peker kurator Ariele Elia ved motemuseet The Museum at FIT i New York på nok et punkt som må til for at en by skal kunne bli en motemetropol – som jo må være et langsiktig mål med en moteuke: En fungerende moteskole. For å sikre nytt liv til næringen og moteuken på sikt. Her kan Oslo delvis hake av på listen med høgskolen i Oslo og Akershus, men det som burde vært den mest prestisjetunge skolen – Esmod – har det siste året vært preget mer av rot enn av noe annet. Der får den nye rektoren Elinor Johanne Hess en stor jobb foran seg.
Kort oppsummert er veien fortsatt uendelig lang å gå til å bli en moteuke med troverdighet og reel funksjon.
Men Oslo Runway er det nærmeste vi har vært hittil.
