- Jeg har døde dyr i skapet
Mange av oss
har skjeletter i skapet som vi ikke er særlig stolte over. Selv har jeg døde dyr hengende i mitt. Jeg lot lenge være å sette meg inn i pelsproblematikken for lettere å kunne la meg friste av det favorittdesignerne viste på catwalken. Men å gå rundt med skylapper er på ingen måte stilig - en blunder jeg ikke begår igjen.
BAKGRUNN - Dette mener motebransjen om pelsbruk:
Ifølge Norsk Landbrukssamvirke kommer 85 prosent av verdens årlige forbruk av pels fra pelsdrift. En næring som med rette blir omdiskutert i forhold til om den er etisk uforsvarlig. Med dagens kunnskap om pelsdyrs sosiale og emosjonelle behov, er det vanskelig å finne gode grunner til å tro at disse imøtekommes når dyrene sperres inne små bur. En kan selvfølgelig optimalisere situasjonen, men en kan med høy sannsynlighet ikke gi dem gode og verdige liv.
Mens land som Storbritannia, Østerrike og Irland har forbudt pelsoppdrett, får den norske pelsindustrien 40 millioner kroner i årlig støtte av den norske stat. Her hjemme står næringen for en omsetning på om lag 400 millioner kroner. Er disse verdiene et argument for å opprettholde driften i fremtiden, eller er det på sin plass å gå for en styrt avvikling?
Til tross for at stadig flere land strammer inn på mulighetene for å drive med pelsoppdrett, har salget av pels økt med 70 prosent fra 2000 til 2010 ifølge Daily Mail. Noe av økningen kan trolig knyttes til økt kjøpekraft i land som Kina og Russland. Storparten av verdens mektigste designere og moteredaktører gjør dessuten det de kan for å holde liv i pelstrenden.
I likhet med flertallet av norske motemagasiner unngår minMote å anbefale pelsprodukter i shoppingguider, men å sensurere det som rører seg på og utenfor catwalk-visningene blir å gi leserne et feil bilde av dagens motebransje - noe som ikke er forenelig med vår rolle som nyhetsformidler. Desto viktigere er det å sette spørsmålstegn ved den voksende pelstrenden.
Kampen mot pels har blitt ledsaget av sterke, motbydelige bilder. Det har blitt skapt en falsk sannhet i vår kollektive bevissthet; at hovedproblemet ligger i sår og avgnagde lemmer. Implisitt betyr det at vi kan fikse næringen, vi kan rette feilene, regulere og kreve bedring i rutiner. Så enkelt er det ikke. De største skadene sitter inne i hodet.
I hjernen til pelsdyrene finner du biologiske strukturer som til forveksling ligner de vi mennesker har. Særlig handler dette om organ som er assosiert med følelser. Vitenskapen gir oss grunn til å tro at disse dyrene føler noe som minner om det vi kan føle. Kanskje ikke i samme grad som oss, men likevel nok til at det har store negative konsekvenser. Deres hjerne er like lite skapt for å være innesperret som vår.
Alt koker egentlig ned til et grunnleggende spørsmål: Trenger du pels? Er ditt behov for pels større enn et dyrs behov for ikke å være fanget i et lite bur hele livet? Skaper mangel på pels større lidelse hos deg, enn det dyret må gjennomgå for at du skal kunne kjøpe pelsen?
Hvis svaret er nei, bør du også la være å kjøpe pels. Hvis svaret er ja, tenk deg da følgende situasjon: Du får tilbudt en dyr jakke i gave. Betingelsen er imidlertid at du må stenge hunden din inne i et lite bur det neste året. Den får ikke anledning til å gå ut. Hva sier du da?
