Nyheter

Kronikk: To verdener, én kvinne

KRONIKKFORFATTER: Mona Berntsen, profesjonell danser for Justin Bieber. Foto: Kyle Cordova

For kjærligheten for kvinnene som formet meg, og respekten for de kampene kvinnene før meg har kjempet, er større enn usikkerheten vår verden kan skape i meg, skriver Mona Berntsen.

  • MinMote
Publisert:

I forbindelse med kvinnedagen 8. mars har MinMote bedt et knippe norske kvinner beskrive hva feminisme betyr for dem i dag. Du kan lese kronikken til HEGE AURELIE BADENDYCK, Tine Mollatt og ANITA KROHN TRAASETH her.

Av Mona Berntsen, profesjonell danser.

Når jeg i dag ser meg selv i speilet, ser jeg en kvinne som er et resultat av kollisjonen mellom to verdener. To kulturer, to religioner, to språk og to hudfarger - i én kropp, ett verdisett og ett sårbart lite hjerte. Født i ett land, men bærende på to.

Som liten vekslet vi mellom ferier hos farmor i Tromsø, og mormor i Casablanca. I Marokko lærte mormor meg om samhold, tillit og lojalitet, og på veien tok jeg med meg ordtaket:

«En kvinnes største oppgave er å være en Sbbara».

Sbbara kommer fra ordet sbar, som på arabisk betyr tålmodighet. En kvinne skulle være familiens ryggrad - sterk, utholdende og urokkelig. Disse ordene satt seg i meg. Ikke fordi det var noe mormor sa, men fordi jeg så det i alle kvinnene rundt meg. I mamma, mormor, farmor og tanter. I mine kvinnelige lærere, trenere og venninner. Og i fremmede jeg har truffet på reisene mine rundt i verden.

I hverdagen stod mamma, med to barn hun skulle oppdra - i et land hun ikke kom fra, et samfunn hun ikke kjente, på et språk hun ikke forstod, etter normer hun ikke hadde lært. For henne var det viktig at jeg fikk det beste fra begge verdener. En kvinnes norske frihet, og marokkanske utholdenhet. Denne egenskapen går igjen i kvinnene jeg har fått æren av å treffe gjennom livet - empatien, omsorgen, og et brennende ønske om å gi nestemann alt det en selv ikke fikk.

Fra de vier sin kropp, sin smerte og sin kjærlighet til å bære frem liv, og ikke bare skaper - men ER - et hjem. På tvers av kulturer, religioner og generasjoner, når normene og oppfatningene om hva som er rett og galt forandres, forblir en kvinnes styrke den samme.

Jeg har alltid vært fascinert av hvordan kvinnene fra mine to verdener har så sterke kontraster i det daglige, men at de samtidig er så utrolig like – i deres verdier, styrker og deres måte å se verden på. Likhetene mellom min kristne farmor og muslimske mormor, både da og nå, er slående. Deres omtrent identiske syn på viktigheten av empati, omsorg og nestekjærlighet, og deres ønske om å bane vei for kvinnene som følger. I dag ser man de samme likhetene blant yngre kvinner i Norge og Marokko. Det har alltid handlet om å overlate stafettpinnen til neste generasjon i bedre stand enn da man selv fikk den, og som et resultat av feminismen ser man også i Marokko en generasjon karrierekvinner vokse frem – i kultur, næringsliv og politikk.

For det er nettopp friheten til å velge, friheten til å være den du vil være - feminisme handler om for meg. Det er disse valgene utallige før oss har kjempet for at kvinner skal kunne få, og som vi har et ansvar for å bære videre. Det handler selvsagt ikke om at hun, han og hen skal være like, men om at vi skal være likestilte - at individet skal bli verdsatt og ha like muligheter, like rettigheter og bli behandlet likt uavhengig av kjønn, bakgrunn, religion og legning.

Da jeg flyttet til USA kom jeg til en verden som var veldig annerledes enn mine to verdener. Her handlet dansen om så mye mer enn talent og hardt arbeid. Plutselig ble jeg som tenåring dømt etter kropp, hår, klær og sminke. Jeg så meg selv i speilet og så kvinnene i mitt liv - mamma, bestemødre, tanter. Farmors lyse bryn og nordnorske nese, og mine marokkanske lepper og afro. Da kom mormors oppfordring om å være en Sbbara godt med - jeg skulle holde ut, og mine handlinger skulle være en refleksjon av disse kvinnene.

For kjærligheten for kvinnene som formet meg, og respekten for de kampene kvinnene før meg har kjempet, er større enn usikkerheten vår verden kan skape i meg. Hver dag blir jeg minnet om min fortid, minnet om disse kvinnene som banet vei for meg og andre som meg.

Jeg er et resultat av deres arbeid, og jeg har et ansvar for å løfte dette videre til neste generasjon. Jeg har et ansvar for å velge hvem jeg vil være og stå for det. Et ansvar for å fortsette å følge min drøm uavhengig av samfunnets og kulturenes forventninger. Og når jeg én dag forhåpentligvis blir velsignet med egne barn har jeg et ansvar for å lære dem - både døtre og sønner - om feminismens verdier.

Forhåpentligvis vil min innsats også være med på å bane vei for kvinnene som kommer etter meg.

Publisert:

Les også

  1. NYHETER

    Kronikk: Vi må bry oss mer

  2. NYHETER

    Kronikk: Minoritetskampen må kjempes av oss alle

  3. NYHETER

    Kronikk: Feminisme 4.0

Relaterte artikler

NYHETER

Kronikk: Feminisme 4.0

NYHETER

Kronikk: Minoritetskampen må kjempes av oss alle

NYHETER

Kjetil Rolness: – Ungdomsmoten har aldri vært kjedeligere, styggere eller mer usexy

NYHETER

Cara Delevingne med drastisk forvandling

NYHETER

Rag & Bone åpner egen butikk i Oslo

NYHETER

Rihanna med «school girl»-inspirert kolleksjon

NYHETER

Ivanka Trump slutter å lage luksus-smykker