KRONIKKFORFATTER: Salima Jobarteh har blant annet stylet kjenidser som Sophie Elise Isacksen, Alexandra Joner og Iben Akerlie. Foto: Privat

Nyheter

Kjendisstylist Salima Jobarteh: – Nå er det f*** meg nok

For meg betyr feminisme å tørre å skrike «BULLSHIT!» hver gang noen våger å putte kvinner tilbake i den båsen som er markert «Akseptert Kjønnsrolle», skriver Salima Jobarteh.

  • MinMote
Publisert:

I forbindelse med kvinnedagen 8. mars har MinMote bedt et knippe norske kvinner beskrive hva feminisme betyr for dem i dag. Du kan lese kronikkene til HEGE AURELIE BADENDYCK, TINE MOLLATT, MONA BERNTSEN og ANITA KROHN TRAASETH her. Dette er siste kronikk i serien.

Av Salima Jobarteh, stylist for blant andre Sophie Elise Isachsen, Alexandra Joner og Iben Akerlie.

Disse båsene som gjør at man stempler kvinner som «bossy» når de irettesetter kolleger, mens fedre får en klapp på skulderen for at de tar seg tid til å oppdra barnet sitt.

Starter tidlig

Det meste av barneklær er med på å forsterke de stereotypiske ideene om hva som er feminint og maskulint. Gutteklær blir oftest produsert i dølle farger, militærmønster, bilder av biler og oppfordrende slagord.

Ikke overraskende kommer de fleste jenteklær i lyse farger, med bilder av prinsesser og sminke, og en eller annen setning som «I feel fabulous», i glitter. Vi blir ufrivillig plassert i kjønnsrollene fra fødselen av og de har vanvittig stor påvirkning på hvordan vi burde utvikle og oppføre oss senere i livet. Rollene setter tydelige forventninger og begrensinger for begge kjønn, men det går verst utover oss kvinner.

På barne- og ungdomsskolen var jeg omringet av sterke og tøffe jenter, vi ga hverandre selvtillit og hevet stemmen når vi følte for det. Som barn var jeg, uten å være klar over det, en feminist.

Ordet feminist hadde jeg aldri hørt, men jeg visste at jeg var like tøff som gutta og var aldri redd for å vise det. Dette har jeg min sterke bestemor å takke for. På vinteren da klokka ringte ut til friminutt spurta jeg og venninnene mine ut til toppen av snøhaugen for å sloss side om side med klassekompisene, og vi utfordret trinnet over. Det ga et ekstremt rush og jeg følte på likestilling for første gang. Vi ble dronninger og konger av haugen på 15 minutter, og den sterke mestringsfølelsen var et resultat av godt samarbeid mellom jenter og gutter.

«Kles-shaming»

Den første gangen jeg ble «shamet» over hva jeg hadde på meg, var i 8. klasse. Det et var august og glovarmt i Oslo. Jeg, som de fleste andre jenter på den tiden, gikk med magetopp fordi det var trendy og dødsvarmt. I naturfagstimen kom den eldre rektoren inn til klassen for å kalle inn til møte i aulaen samme dag. Hun fortalte at skolen skulle innføre «kleskoder» fordi mange av jentene kledde seg «opphissende», og innførte et forbudt mot magetopper og korte skjørt. Min første reaksjon var ekstremt sinne med en stor dose skuffelse. Jeg hadde alltid kledd meg som jeg selv ønsket, frie tøyler, klærne mine var MEG. Og nå skulle de sette en stopper for det. Hva hadde Mel B (mitt idol), i Spice Girls gjort? Venninnen min følte det samme.

På veien til samlingen gikk jeg og venninnen min innom toalettet, tok frem saksa og klippet toppen enda kortere. Vi marsjerte inn i aulaen med hevet hode. Jeg tviler på at det var vårt lille opprør som gjorde dette, men «kleskoden» ble avskaffet innen de neste ukene. Vi ble i en ung alder påtvunget en seksualitet (av voksne) vi selv ikke stod inne for. For oss var dette et uttrykk, «mote», og ikke «sexy» med intensjoner om å fremstå slik.

Sophie Elises rød løper-stil

I 2016 flyttet jeg tilbake til Oslo, etter til sammen 7 års opphold i London og New York City, blant annet for å gå på London College of Fashion. Hengivenhet til drømmen om å jobbe som stylist kombinert med blod, svette og tårer fra den internasjonale motebransjen, resulterte i at jeg kom meg kjapt opp i bransjen hjemme i Oslo. Tilbake i Oslo har jeg opplevd en rekke feige forsøk på å sabotere en ambisiøs kvinne ved å «slut-shame» , altså påstå at jeg har utnyttet kvinneligheten min for å komme meg til toppen.

Første gangen jeg jobbet med toppblogger Sophie Elise Isachsen var da jeg stylet henne til Kjendisgallen i november 2016. Den unge damen hadde alene tatt et oppgjør, måneden før, mot den grusomme «Mannegruppa Ottar» som hetset unge jenter, og moret seg med sexistiske og pedofilivitser.

Oppgjøret taklet «mannfolka» dårlig og reaksjonen var en hatkampanje mot Sophie Elise kombinert med grov seksuell drittkasting. Det at de velger å gå til angrep med et seksuelt diskriminerende språk reflekterer at sexismen fortsatt eksisterer blant oss. Søren heller, de 36000 Facebook-medlemmene er et bevis i seg selv. Enkelte menn takler ikke å bli snakket imot av en kvinne, og skulle helst sett oss maktesløse, underdanige og yndige som Snøhvit.

De samme mennene gir dessverre et uttrykk for at de fortsatt skulle ønske det var slik.

Det var feministen i meg som reagerte på motet til Sophie Elise, og det endte med å bli inspirasjonen bak det spesialsydde antrekket. Jeg ville sende henne ut på den røde løperen royal og guddommelig, med et realt «fuck you» til Mannegruppa Ottar, og den ideen likte hun. Mange mener at mote er anti-feministisk, overfladisk, uetisk, irrelevant, og mangler en dypere mening. Jo da, i noen tilfeller er det slik. Man må også huske på at moteindustrien reflekterer nåtiden (politisk sett) og det burde ikke bli oversett. Klær er et virkemiddel med makten til å endre meninger, hjelpe oss å reflektere, inspirere og er med på å forsterke en historie eller et budskap.

Norge har noe å gå på

Jeg skjønner hva mamma mente da hun sa: «Vi som er født i Norge, har vunnet i Lotto». Vårt lille land ligger foran de fleste andre når det gjelder kampen om likestilling, og jeg sier kampen fordi den ennå ikke er over.

Det er 2017 og de gammeldagse kjønnsrollene må bort, vi må bryte barrierene for «normalen» som er satt og dette må igangsettes ved første åndedrag.

Mann som kvinne kan gjøre sitt ved å blant annet heve stemmen når de hører urett. Det finnes ikke noe «svakere kjønn», og dette handler heller ikke om jentene mot guttene, men om respekt.

Jeg har troen på at vi til slutt kan leve i et 100% likestilt samfunn, men vi må jobbe sammen om det; slik som på toppen av snøhaugen.

Publisert:

Les også

  1. Kronikk: Vi må bry oss mer

    8. mars 2017

  2. Kronikk: Feminisme 4.0

    7. mars 2017

  3. Kronikk: Minoritetskampen må kjempes av oss alle

    8. mars 2017

Relaterte artikler

NYHETER

Kronikk: Feminisme 4.0

NYHETER

Kronikk: Minoritetskampen må kjempes av oss alle

NYHETER

Edda Gimnes om drømmejobben: – Det er beintøft

NYHETER

Angelica Sophie (24) ble født Benjamin: – Man må lære å elske seg selv

NYHETER

Så mye tjener Kardashian-søstrene på Instagram-bilder

NYHETER

Skuespiller Pia Tjelta lager flere kjoler

NYHETER

Vogue: Norske Kaya er sesongens modell