MinMote-journalist Penny Wayne Claire Kembba er frustrert: – Jeg dro fra frisøren med verdens kjipeste følelse, dobbel regning og sår nakke.
Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Skrevet av: MinMote-journalist Penny Wayne Claire Kembba.
I vår var jeg klar for mitt Carrie Bradshaw-øyeblikk. Jeg skulle gjøre som mange kvinner før meg har gjort når livet faller i grus. Jeg skulle fikse alt som var feil i livet med det beste redskapet jeg kunne komme på:
En ny frisyre.
For å ytterligere falle inn i kategorien «basic bitch», valgte jeg en kjendisfrisør med flere følgere enn folk jeg har møtt i hele mitt liv. Jeg var helt sikker på at dette var dagen livet og humøret skulle bli bra igjen etter en lang pandemi.
Jeg ringte på forhånd for å forsikre meg om at de kunne frisere min hårtype og at alt skulle gå greit. Jeg tilbød meg å komme med rett hår slik at de ikke trengte å vaske og style håret mitt om de ikke hadde kompetansen. Jeg er tross alt ferdig utlært på YouTube-høyskolen for hår, så vask, føn og retting - det kan jeg.
På telefonen ble jeg forsikret om at dette kunne de, og at jeg selvsagt skulle få samme behandling som alle andre til samme pris. Det er nemlig ikke normen når du har min hårtype.
Dårlige opplevelser og manglende kompetanse hos frisøren har ført til at blant andre Lalla Coulibaly og Natalie Beckford denne uken lanserte «Krølleløftet», et sertifiseringsprogram for frisører. Det gjør meg i utgangspunktet veldig glad, men samtidig så utrolig frustrert. Hvorfor er ikke dette allerede en del av den offentlige lærerplanen?
Selv etter et opprop og en stor debatt i 2020 velger utdanningsdirektoratet fortsatt ikke å spesifisere krøller og afro i læreplanen. Uten noe krav på hva elevene skal lære om afrohår, eller hva lærerne skal kunne, står vi på stedet hvil.
Nå som flere privatskoler, som Adam og Eva-akademiet og Norsk Frisørskole, velger å ha det som en egen del av læreplanen sin, ser jeg ingen grunn til at ikke alle frisører som er offentlig utdannet på videregående skal få samme mulighet.
Uten en spesifisering ender afrohår, asiatisk hår og alt annet enn nordisk hår i kategorien spesialisering. Det faller på den enkeltes frisørs økonomi, tid og vilje til å ta et slikt kurs etter endt utdanning. Eller så gjør de som frisørlærer Lisa Gulbrandsen foreslo til NRK forrige gang denne saken var oppe; de prøver og feiler.
Jeg som kunde sitter da igjen som betalende prøvekanin.
I tillegg har jeg ingen garanti for hva frisøren kan eller har lært. Med all sannsynlighet har heller ikke frisøren blitt vurdert i dette under svenneprøven, før de får slippe til håret mitt med saks og kjemikalier.
Tilbake til frisørtimen og jakten på luggen som skulle endre livet mitt: Etter telefonsamtalen følte jeg meg trygg og utrolig lettet. De hadde jo sagt at jeg skulle få samme tilbud som alle andre.
De ordene der er balsam for sjelen til ei som alltid tilrettelegger, dobbeltsjekker og tar til takke for å skape minst mulig styr for andre, selv når jeg betaler for det.
Jeg kjenner et enormt ansvar for å ikke leve opp til en stereotypi, og gjøre det vanskeligere for den neste jenta med afrohår som går inn døren.
Endelig skulle jeg få senke skuldrene, få vasket håret, få ny sveis og leve mitt beste liv uten klump i magen – hos en «fancy» frisør.
Men sånn ble det dessverre ikke.
Jeg satte meg ned i stolen og ble umiddelbart spurt om hvorfor jeg ikke hadde tatt «relaxer». Ja, samme kjemikalske antipermanent som kan skade og ødelegge håret, gi deg sår og blemmer i hodebunnen.
I to timer satt jeg der og så på frisøren gjøre alt feil, gre håret tørt, bruke feil produkter og prøve å ta tak i krøllene mine med en rundbørste med bittesmå tagger. Jeg var to sekunder unna whiplash og et «Prinsesse på prøve»-øyeblikk med en knekt hårbørste.
Jeg så rundt meg. De hadde ingen munnstykker, børster eller produkter for krøller, selv om de hadde gitt beskjed om det motsatte.
Jeg fikk panikk.
Jeg prøvde å si ifra, fortelle at håret mitt måtte gres vått med større tagger. Jeg følte meg mindre og mindre jo lenger jeg satt der. Jeg betalte for å bli lugget og høre kommentarer som:
– Det må være veldig strevsomt med så grovt hår.
– Du må ha mye tålmodighet for å gre ut det her.
– Jeg kjenner bare håret ese i hendene på meg.
Og til slutt et dypt sukk og beskjed om at frisøren måtte avbestille neste kunde på grunn av meg. Det var et mareritt for en som hater å være til bry og som har brukt et halvt liv på å bli glad i krøllene sine.
Det hele ble avsluttet med at han sprayet en våt spray i nyrettet hår, prøvde å anbefale meg feil produkter og ville ta betalt for dobbelttime og styling fordi han brukte to timer på noe som tar meg 45 minutter.
Jeg dro derfra med verdens kjipeste følelse, dobbel regning og sår nakke.
Heldigvis, sånn helt overfladisk, fikk jeg bare en kjip sveis. Andre jeg kjenner har blitt skamklipt fordi frisøren ikke har beregnet at krøller krymper når det tørker, fått svidd av håret på grunn av feil produkter og følt seg presset til å rette ut håret kjemisk.
Så lenge det ikke blir spesifisert, krevd og sjekket at alle frisører lærer det grunnleggende når det gjelder afrohår, vil dette være opplevelsen for en stor del av befolkningen i lang tid fremover.
Vi kan ikke godta at vi skal betale dobbelt så mye fordi frisører ikke har nok kunnskap, eller at vi bare må ta deres ord på at de faktisk har kompetansen de sier.
Det er ikke holdbart.
